Anzac Day - Lest We Forget


"Ode of Remembrance"

by Laurence Binyon

They went with songs to the battle, they were young.

Straight from limb, true of eyes, steady and aglow.

They were staunch to the end against odds uncounted.

They fell with their faces to the foe.

They shall grow not old, as we that are left grow old.

Age shall not weary them, nor the years condemn.

At the going down of the sun and in the morning,

We will remember them.


Since I was small, my mum has always talked about the significance of the 25th April - Anzac Day. It is almost impossible for most in my generation to understand what war is. We learn about different wars at school but the devastation caused as a result of wars seems a little absurd to us who have grown up in countries where peace is our way of life. It wasn't until a few years ago that I really understood the importance of Anzac Day. I understand loss, not related to losing a soldier - husband, brother, son or grandson, but I know what it was like for me to lose my big sister because of the exact same senseless ideologies that soldiers ultimately fight against. 

For my family and I, it is important to us to remember Sharidyn. My sister wasn't a soldier - Sharidyn was a child. She had no military training - she barely had any life training. It wasn't her job to defend our country, our way of life or the values that are important to us - her only job was to be a teenager. Sharidyn did not sacrifice her life for our freedom - her freedom to choose was stolen from her. My sister was 14 years old - I am almost the same age she was when she was killed. Commemorating the day Sharidyn was killed is remembering, not the senseless reasons for why she was murdered or the person that killed her, but it is about reminding ourselves how precious life is and how precious her life was to us. On the same day every year, regardless of where we have been in the world we remember Sharidyn on the 22nd July.

25th April 1915 marks the day New Zealand and Australia soldiers landed on the shores of the Gallipoli Peninsula now known as Turkey. It also marks the first military action fought by New Zealand and Australian forces during the World War I. Anzac is the acronym for Australia New Zealand Army Corp, and just like the name suggests, soldiers from Australia and New Zealand fought alongside each other like "brothers in arms" - known as the Anzac soldiers. On that day, thousands of young men with almost no training stormed the beaches of Gallipoli as part of an Allied attack to capture Constantinople, the capital of the Ottoman Empire (an ally of Germany) to open the way for the Allied navies to the Black Sea. The Gallipoli campaign lasted for 8 months, and resulted in thousands of deaths on both sides. 87,000 Turks, 44,000 men from France and the British Empire, 8500 Australians and 2779 New Zealanders were killed at Gallipoli. New Zealanders and Australians who were a very long way from the shores of their own countries, their own homes, never again to return to their families. 

It is for that reason we commemorate the lives of "fallen" soldiers killed during the battle of Gallipoli but we also commemorate Australian and New Zealand soldiers that have died in other wars. This day reminds us as well, about our soldiers that are actively serving in different parts of the world that don't have the same freedoms we have, while their families pray and hope for their safe return home. Commemorating the 25th April is each generations way (since 1916) of thanking them for their service, and our freedom.

In New Zealand and Australia, 25th April is a public holiday and hundreds of thousands of people all over the country wake up before dawn to commemorate Anzac Day, as well as Anzac Day is remembered all over the world. In Norway, the Australian Association Norway (AAN) has organised the Anzac Day ceremony at the Commonwealth Graves sites at Vestre Gravelund in Oslo each year. The New Zealand Association Norway (NZA) which was formally established by my mum, Vanessa Svebakk (former and first Vice President of NZA) and fellow kiwi, Mark Gloyne (former and first President of NZA) on the 100th year anniversary since the landings at Gallipoli in 2015, also plays an important role during the ceremony. The current President of NZA is: Gregory Coombes.

Lest we forget

15 New Zealanders who fought during World War II are buried in different parts of Norway - as far north as Tromsø, and as far south as Grimstad. We remember them.

Karakia (Maori Prayer):

(Click on the link for the translation of the karakia)

He honore

He kororia ki te Atua

He maungarongo ke te whenua

He whakaaro pai ki nia tangara katoa


Ma te pono

Me aroha e



Anzac Day - 25th April 2018

103rd Commemoration and Wreath Laying Ceremony

Thank you to the Australian Ambassador to Denmark, Ms MaryEllen Miller for coming to Norway to remind us of the importance of our armed forces that protect our freedoms. To the right of Ms Miller, is the President of the Australian Association Norway and Ceremonial Officer for Anzac Day Commemoration, Mr Peter Vaughan. Flag bearers representing their respective countries: Annah Kerins (New Zealand), Ebbe Torp (Norway), Gökhon Güngor (Turkey), and Mark Compton (Australia)

Together with Ms Miller, Australian Ambassador to Denmark

Lieutenant Colonel Geoffrey Donkin (Australian Defence Forces, United Kingdom) 

Thank you to Lieutenant Colonel Geoffrey Donkin (Australian Defence Forces, United Kingdom) for taking the time to chat with me and my family, who helped make my Anzac Day even more special. Thank you for your service.

Wreath on behalf of the citizens of New Zealand in Norway, from the New Zealand Embassy in The Hague, Netherlands

Wreath on behalf of the Australian citizens living in Norway, from the Australian Association Norway

Wreath on behalf of the Canadian Government, From the Canadian Embassy of Norway

Photo Credits:V. Svebakk/O.R. Bøhn

Age of Plastic


Wherever the eye can see, you will find plastic. Plastic can be found in the clothes we wear, vehicles we drive, in building materials, household products, as well as electronic devices. Plastic is literally everywhere and used in almost everything. Over the past 60 years plastic consumption has exploded at a tremendous rate worldwide as plastics play an important role in all aspects of a modern lifestyle. (Thompson, 2009) From what was once considered to be an inferior material, today outpaces any other manufactured material on the planet. (Geyer, 2017) Plastics are incredibly versatile materials; they are inexpensive, lightweight, strong, durable, and corrosion-resistant. (Thompson, 2009) Few human made inventions have been as revolutionary as plastic, making the plastics industry one of the most successful industries in modern times. (Joyce, 2017)  Is plastic too good to be true? In this essay, I will attempt to explain the global impact plastic has on the environment and the implications of plastic consumption.

Globlisation - The problem and solution:

The problem is, plastic is simply too good. Today, an average person living in Western Europe or North America consumes 100 kilograms of plastic each year, mostly in the form of packaging. Every year approximately 300 million tons of plastics are produced around the world, and only a fraction is recycled. Where does the plastic end up? Theoretically, every little bit of plastic ever produced since its conception is still here in some form. According to the United Nations Environmental Program between 22 % and 43 % of the plastic used worldwide is disposed of in landfills while the rest end up in the world's oceans. (Gourmelon, 2015) It is estimated that about 8 million tons of plastic debris such as plastic packaging and plastic bottles are being washed into the oceans worldwide each year breaking down into smaller micro-plastics releasing chemical toxins that eventually are digested by marine life. As revolutionary as plastic has become globally, it is described as the worst "environmental plague of our time". (Bondareff, 2017)

How then do we solve the increasing problem of global plastic waste? Environmental issues such as plastic pollution are never as simple as we think. Solutions that seem to help the environment in obvious ways often have major drawbacks, doing more damage in other ways. Because of plastics unique property profiles, plastics are often made in combination with other materials which they are not all easily separated. The challenge for the global community is developing scientific solutions where non-degradable plastics can be chemically modified for reuse. (Woodford, 2017) Studies have shown that mechanical and chemical technologies today are able to recover the energy contained in some plastics. Plastics have a high energy content that can be converted to electricity, synthetic gas, fuels and recycled feedstocks for new plastics and other products. While conventional recycling is still the most sustainable method of reducing landfill deposits and ocean pollution, the development of chemical recycling is an alternative approach to processing plastic solid waste. State of the art techniques to chemically degrade plastic waste to its original form or other chemicals will allow for manufacturing of plastics into new products or as an alternative fuel, minimising the negative impact plastic has on the local and global environment. (Scheirs, 1998)

Age of Plastic:

Celluloid is the first known compound to demonstrate the ability to mould when heated and maintain its shape when cooled, which was pioneered by metallurgist Alexander Parkes in 1856 when he patented and trademarked "Parkesine", the first man-made "thermoplastic". Plastics are primarily derived from oil and natural gas, while a small portion of plastics is also made from plants like corn and sugarcane.  (Gourmelon, 2015) Plastics are manufactured from polymers or long chains of repeating molecules. An example of a "polymer" is polyethylene (PE) which is primarily used in packaging (eg. plastic bags, containers and bottles). Ethylene (ethane) is the monomer, and when many monomers are connected in a chain by a chemical reaction, it breaks the double bond, forming a polymer. Monomers are obtained by refining petroleum which are usually found naturally in crude oil or can be easily manufactured through chemical processes. (Petroleum UK, 2015)

Today there are many different types of plastic and each one has its own properties and uses, from commercial to residential, and can be grouped into two basic categories: thermoset plastics and thermoplastics. Thermoset plastics are plastics that after being heated and shaped become hard and durable when cooled, and are difficult to recycle. This type of plastic cannot return to its original form and are resistant to degradation. Thermoplastics soften on heating and remain soft when cooled, allowing them to be remoulded and re-used into a product of almost any shape. Thermoplastics can be re-melted and essentially returned to their original state. The four main ways of recycling plastics are: primary recycling refers to the process of recycling clean uncontaminated single-type waste material which is the most conventional method of recycling used today. Mechanical recycling or secondary recycling refers to separating polymers from the additives. The disadvantage of mechanical recycling is the deterioration of the product properties in every cycle. Chemical or feedstock recycling is the process of partial or total depolymerisation to the monomers to regenerate the original polymer. Energy recovery refers to the recovery of plastics energy content. (Scheirs, 1998)

Implications of plastics on the environment:

Plastic was first developed for industry use in the 1920s evolving from the use of natural plastic materials, to the use of chemically modified materials by the 1940s. From 1950 to 2012, the production of plastics averaged 8.7 % per year booming from 1.7 million tons to the nearly 300 million tons that are produced, generating revenue of about $600 billion each year. General purpose plastics such as packaging used in our daily lives are mostly thermoplastics and account for 96 % of waste plastics. Plastic packaging represents 40 % of demand in Europe and 42 % in the United States replacing materials such as glass, metal and paper. (Plastics Europe, 2014) However only 15-20 % of all waste plastics can be effectively recycled by conventional recycling methods. Beyond this, plastics become contaminated with foreign materials such as soil, dirt, aluminium foil, paper labels and food remnants.

In a groundbreaking study that quantifies how much plastic waste flows into the ocean each year, a group of engineers and environmental scientists have analysed population and economic data from 192 coastal countries bordering the Atlantic, Pacific and Indian Oceans in addition to the Black and Mediterranean Seas. The study shows that, "eight million tons of plastic trash ended up in the ocean", identifying countries like China, USA, and Brazil as the major sources of the ocean's plastic waste. 8 million tons of plastic trash is likened to lining up 5 grocery bags on every foot of coastline around the globe. Scientists estimate that 5 grocery bags will increase to 10 by 2020 equivalent to 155 million tons of plastic waste if waste management practices stay the same. (Jambeck, 2015) Equally devastating to the environment is the overwhelming amounts of plastic waste that ends up in landfills. An American study from 2011 found that only 6 % of plastic waste in the US are recycled, 7.7 % are combusted for energy recovery while a staggering 85.8 % of plastics are landfilled. (Themelis, 2011) According to Plastics Europe, "The most effective measure to promote recycling and energy recovery of plastic waste would be the elimination of landfilling". (Plastics Europe, 2014) Plastics that are landfilled are estimated to take up to 500 years to decompose because they rarely see sunlight, and disposed of in the ocean, plastic is bathed in as much light as water breaking down into small bite sized pieces that is ingested with dire consequences for some 700 species of marine wildlife. (Parker, 2015)

Over the past decade, scientists have developed various chemically altering techniques capable of converting plastic waste into fuels, monomers, or other valuable materials by thermal and catalytic cracking processes. One such technique is a thermal depolymerisation technique called "pyrolysis" which is likened to the natural geological process thought to be involved in the production of fossil fuels. In its simplest definition pyrolysis is the degradation of polymers at high temperatures. Pyrolysis is also referred to as polymer cracking and its main advantages are that it can deal with plastic waste which is otherwise difficult to recycle creating reusable products. This process can be applied to transform both thermoplastics and thermosets into high quality fuels and chemicals allowing for the treatment of mixed, unwashed plastic wastes. This means that heavily contaminated plastic wastes can be processed without difficulty drastically reducing landfill and ocean pollution. (Scheirs, 2015)


In summary, the global production of plastic and development of new synthetic plastic materials will increase to meet the growing demands of our modern lifestyles, undoubtedly at the same rate as landfills and oceans will continue to be littered with millions of tons of plastic waste that are presently devastating global environments.  While some plastics have the potential to be recycled many times retaining their value and functional properties with minimal impact on the environment, the waste of non-recyclable plastic being discarded globally is as much the solution as the problem that needs to be addressed before there is more plastic in our oceans than fish. Plastics as a synthetic material or it's natural substance is a resource that can be utilized globally, either recycled back into their original forms or into a new product, and where it is not possible or sustainable, can be used for energy recovery as a substitute for virgin fossil fuels to meet the global needs of energy resources. 

Comment: This is my science essay I wrote last year, and have already been graded for. The criteria was to write about a "man-made problem" affecting the environment - I chose plastics. If you are interested in the sources I have used in researching my essay, send me an email.


Prinsesse for en kveld

For et par uker siden dro jeg på mitt aller første skoleball (eller prom), og ballet hadde alle elementer man forventer et vellykket skoleball skal ha - høy musikk, gode venner og mat.

Jeg hadde overhode ikke tenkt at jeg skulle få en ny kjole til skoleballet, og mindre tro på at jeg også skulle kjøpe en ny kjole. I skapet henger en nydelig og brukt festkjole som jeg syntes passet fint til anledningen og jeg trengte virkelig ikke enda en. Men som en overraskelse, skulle jeg dra sammen med foreldrene mine til Tina Ritzi's i Drammen. Det har visstnok vært en tradisjon at jentene i familien skal innom denne butikken i løpet av ungdomstiden. Her kjøpte også min storesøster hennes ballkjole, og tradisjonen tro skulle jeg også fortsette med det. Det var ingen press på at jeg skulle få meg en ny kjole men heller å oppleve å kle meg ut i den berømte Tina Ritzi's butikk.

Nesten hele gulvflaten er tildekket med kjoler av ulike størrelser, fasonger og farger. Det er garantert en kjole for alle damer og tenåringsjenter i denne butikken. Det var litt overveldende å bli sluppet ut i butikken alene. Etter 10 minutter, hadde jeg lite peiling på hva jeg egentlig så etter. Heldigvis fikk jeg god hjelp av daglig leder, Bente Tveit, og i løpet av sekunder holdt Bente en kjole i hånda hennes som hun mente kunne passe for meg, og det hadde hun helt rett i.

Kjolen er designet av Kari Wenche Tveit i LKW design AS, og er marineblå farge.

Tusen hjertelig takk til foreldrene mine for at jeg fikk være en prinsesse for en kveld, Bente for hennes hjelp i å gjøre kjolen klar til meg, og Kari Wenche og Lisbeth for en meget hyggelig samtale.


Prinsesse for en kveld

Takk til en venninne av meg som fikk meg til å prøve meg som fotomodell. Veldig morsomt.

Her er jeg avbildet med designeren Kari Wenche som står ved siden av meg, og til venstre på bildet er Lisbeth Borge-Karlsen som er daglig leder i LKW Design AS, i tillegg til daglig leder av Tina Ritzi Drammen

Tillit til Læreren

I radioprogrammet Dagsnytt Atten 5. Mars, leste lærer og lektor ved Ulsrud videregående skole, Simon Malkenes opp et haiku-dikt, som beskriver hans opplevelse av en klassetime der han påstår elevene skaper mye uro. Saken handlet hovedsakelig om ordningen med fritt skolevalg i Oslo, som i ettertid har stått i skyggen av haiku-diktet til Malkenes. En tanke som slå meg umiddelbart var: ivaretar læreren den tilliten han er visst?

Vi skal tilbringe minst 10 år av vårt liv i skolen før en går ut i arbeidslivet. Om vi er heldige avslutter vi en vellykket skolegang og kan se lyst på starten av voksenlivet med en jobb som vi forhåpentligvis også skal lykkes i. Men først må vi lykkes i skolen. Skolen i dag er nokså annerledes enn den skolen mine foreldre gikk på. Hva som kreves av oss i dag får foreldre nesten til å besvime. Digitalisering av fag, teknologisk utvikling og læringsstrategier er fremmedord for alt for mange i vår foreldregenerasjon. At vi blir opplært i systemer og plattformer som ikke eksisterte for 10 år siden, sier mye om hvor fort utviklingen har gått. Men jo eldre vi blir, jo mer komplisert er det vi lærer. Jo høyere utdanning foreldre har, gir i grunn en bredere tilgang til foreldrenes ressurser og kompetanse. Men faktum er, slik er det ikke for alle, og det er nettopp derfor skolen er en viktig læringsarena.

Formålet med skolen er å utvikle et sted der alle elever lærer uavhengig av hva man har i bagasjen av ressurser hjemmefra. For å oppnå dette, må det etableres relasjoner. En av de viktigste relasjoner vi ungdommer har, er den relasjon vi har til læreren. Vi tilbringer mer tid med læreren i skolehverdagen enn det vi ofte gjør med foreldre. Tilliten til læreren er grunnleggende for hvordan vi generelt trives på skolen og ikke minst lykkes i læringen. Har vi tillit til læreren, er sannsynligheten for at vi vil tilegne oss den kunnskapen som læreren lærer bort, mye større. Det er vel logisk å tenke slik. Men å bygge tillit er en prosess. Tilliten til læreren grunnlegges allerede på første skoledag og bygges deretter opp over skoleåret. Det handler ikke bare om tillit mellom lærere og elevene men også mellom lærere og foreldre og lærerne i mellom.

Haiku-diktet til Malkenes beskriver eksempelvis uroen i klassen hvor han bruker en bokstav i elevenes navn for å anonymisere elevenes identitet men nok også for å legitimitere eksemplene han bruker. 17. Mars i Aftenposten forsvarer 21 lærere ved samme skole at eksemplene Malkenes brukte ikke var ment å krenke elevene. 9. april skriver elevene i et leserinnlegg på Aftenpostens SiD at det var nettopp det de følte seg, krenket. Enda en avsporing i denne saken er om hvor mange elever som faktisk skrev under på kronikken. Det vel ikke poenget? At det finnes en elev i klassen som føler seg krenket, bør være nok for at bjellene ringer hos skoleledelsen, og særlig læreren. 

Alle har på et eller annet tidspunkt opplevd ulike grad av uro og støy i klassen. Til tider kan det være like forstyrrende for andre elever i klassen som for læreren. Det er ingen lett oppgave for en lærer å få igjen ro når blant annet skravling og kroppslige lyder slippes ut, som beskrevet i Malkenes Haiku. Men det finnes vel mange måter å formidle et budskap på enn å bruke elevene i en haiku-dikt. Å bruke bokstaven i navnet var intet lurt triks. Man forstår vel at hans elever mistenker at det er nettopp dem han refererer til. At noen føler seg stigmatisert og krenket er høyst forståelig. Å bygge opp tilliten til elevene igjen kan bli krevende. Ytringsfrihet står sterkt i Norge men retten til å si sin mening kan ikke overgå lærernes ansvar til å verne om elevenes rett til å utvikle seg innenfor klassens fire vegger, uten at læreren utleverer elevenes atferd i det offentlige. Fordi det er nettopp det vi er - i utvikling og det fortsetter visstnok langt etter at vi er blitt voksne også. Det er elevenes subjektive opplevelse som skolen må ta hensyn til og ikke hvilken rett læreren har til å uttale seg. Jeg skulle ønske at løsningen var så enkelt at det handler bare om tilliten. At det finnes faglig svake elever slik Malkenes opplever det, er det debatten skal handle om. Og det haster. De skal også lykkes i skolen.

#tillit #skole #utdanning #denene #norgesbesteskole


Kommentar: Jeg kjenner ikke personlig til hverken læreren eller elevene i klassen utover det jeg har lest om denne saken. Jeg skriver ut fra mitt perspektiv og hvor mye jeg verdsetter en god relasjon med "læreren i skolen". Personlig synes jeg at Malkenes har en viktig stemme i debatten men "haiku-dikt" står i skyggen av budskapet hans. 



Har du vært innom?

For tiden lærer jeg om andre verdens krig og fascismens utvikling i Europa frem til i dag, og for et par uker siden fikk jeg lest ferdig «Anne Franks Dagbok». Som endel av engelsk oppgaven, vurderte jeg en litt kreativ løsning med å skrive «dagbok» om min hverdag. Slik ble egentlig bloggen min til. Her tenkte jeg å anvende noe av det jeg tenkte og opplevde som et blogginnlegg. Anne Frank døde tre år etter hennes dagbok ble publisert så hun viste aldri hvordan hennes historie påvirket hennes lesere. I mange tilfeller, har jeg fått en umiddelbar reaksjon gjennom «kommentarer og likes» på hva jeg skriver når jeg også deler via facebook.

Å opprette blogg med den enkle løsningen jeg bruker tok knapt 5 minutter. Det jeg brukte mest tid på var å undersøke hvordan en blogg fungerer og gjøre meg kjent med andre «ungdommer» som blogger. Jeg hadde tenkt litt på hva slags blogg format som virket best for meg, og «dagbok-format» som for eksempel: «jeg står opp-spiser-går på skolen-spiser-går på trening-gjør lekser-spiser-er på Snapchat-henger med venner-spiser-og legger meg» er en av de vanligste måtene å skrive blogg på. Men følte at den type format passet ikke helt inn i det jeg hadde valgt å skrive om. Å skrive i stil-format har gitt meg mulighet til å øve på kreativ skriving og samtidig reflektere over hva som jeg er opptatt av. Å begynne å skrive var «enklere sagt enn gjort». Foran pc'en, rant ikke ordene naturlig ut av meg til tastaturet. Å finne et tema å skrive om som inspirerer meg, har egentlig ikke vært vanskelig. Mamma sa engang at «hvis jeg skriver om et tema som jeg synes er interessant og særlig hvis tema betyr noe for meg, så vil ofte også den som leser finne den interessant».

Statistikken fra over antall lesere og sidevisninger før og etter jeg begynte å dele innleggene på min facebook side, danner et godt grunnlag for hvilken aldersgruppe som oftest leser min blogg og hvem som har fulgt meg den siste uke. Det ser jeg også på facebook i forhold til antall kommentarer og likes på facebook og bloggen. Statistikken viser at innleggene som er totalt sett lest av både nordmenn og personer bosatt i utlandet, er særlig innlegget om «Utøya filmen» og det som jeg har skrevet om min storesøster. Blogginnlegget om filmen har blitt lest av over 800 nordmenn, i tillegg til mer enn 60 personer bosatt utenfor Norge. «Sidevisninger» viser at innlegget er lest mer enn 1125 ganger fordelt på de nesten 900 personer. Overraskende nok, den største gruppen av de som leser mine innlegg ser ut til å være «fremmede». Det er vanskelig å se hvem de er hvis jeg ikke er venn med de på facebook eller at de ikke legger igjen en kommentar. Siden bloggen min er synlig på andre bloggsider, kan de egentlig være hvem som helst. Den nest største gruppen er de som kjente storesøstera mi i barndommen hennes som for eksempel klassekamerater fra barneskolen som jeg opplever er av logiske årsaker, påvirket i større grad av det jeg skriver enn de som ble kjent med foreldrene mine etter Sissi's død, med noen veldig få unntak. Årsaken ligger i at de kjente den «Sissi» jeg skriver om.

Jeg har også fått veldig mye støtte blant andre etterlatte familier og det har gjort et veldig stort inntrykk på meg. Gjennom samlinger, er det min erfaring at de etterlatte og overlevende familier som jeg er blitt kjent med er utrolig flinke til å verne om hverandre. Det er vel ingen som kan forstå oss bedre enn de som deler noe av den samme erfaring selv. Statistikken bekrefter på mange måter det jeg allerede vet om min egen familie og spesielt de som har støttet meg i min oppvekst da jeg får kontinuerlig oppmuntring og tilbakemelding om det jeg skriver. Jeg har god støtte spesielt blant de som kjenner meg, Sissi eller foreldre mine aller best. Jeg er ikke avhengig av å bli «skrytt opp tilværs» da jeg er heldig å få det fra foreldrene mine men tilbakemeldingene jeg har fått inspirerer mye av det jeg det skriver om, og har dannet et godt grunnlag for refleksjon i forbindelse med engelsk oppgaven min.

Den mest interessante gruppen og som jeg var mest overrasket over, er de i min aldersgruppe. Jeg har noen faste lesere men de kjenner jeg gjennom meldinger jeg har fått. De har også gitt meg en mulig forklaring på hvorfor mine innlegg ikke treffer «ungdommer» på samme måten, og det ligger i at temaet 22. Juli oppleves som svært trist, og fjernt for dem. Jeg har bevisst ikke delt mine innlegg på Snap og Instagram da det blir en feil plattform for meg å bruke, i tillegg at jeg ønsket å ha et «fri-sted» fra bloggen min. Som jeg også har nevnt i et tidligere innlegg, tilbakemeldingene har vært veldig positive fra «anonyme» men det kan kanskje også skyldes at jeg ikke la noe skjul på at pappa «overvåker» bloggen min. Min opplevelse er at folk er generelt veldig snille uavhengig av hvorfor de har valgt å lese mine blogginnlegg. Jeg er usikker på om jeg vil fortsette med bloggen da den er ekstremt tidskrevende, men jeg er stolt over hva jeg har fått til og de nye relasjoner jeg har dannet som følge av min blogg. Jeg var bevisst på å få minst mulig hjelp av foreldrene mine og kan derfor se tilbake på at dette klarte jeg selv. Takk til alle som leser.

Til neste gang,

Savannah SB


Book Review: The Diary of Anne Frank

Title: The Diary of Anne Frank, or "The Diary of a Young Girl"

Author: Anne Frank

Published: June 25th, 1947

About the Author:

Anne Frank was born in Frankfurt, Germany on June 12th, 1929, and Anne and her family were of the Jewish faith. Anne was the youngest daughter of Edith (nee Hollander) and Otto Heinrich Frank, and sister to Margot who was three years older. 

After the outbreak of World War II and the Nazi's had taken control of Germany, Anne and her family moved to Amsterdam in the Netherlands when she was 4 years old. When the Germans invaded the Netherlands in 1940 and occupied the country, it was impossible for the Franks family to flee from the Netherlands. In 1941 Anne was stripped of her citizenship, which meant she became stateless. In other words, the country in which she was born in (Germany) deprived her of the legal right to be recognised as a German citizen. From 1942 to 1944, Anne and her family together with other families of similar faith went into hiding. They hid in an "annex" which was concealed behind a bookshelf in the same building where Anne's father, Otto worked. After living in the annex for more than two years, Anne and her family were reported to the Gestapo (German police), and arrested in the fall of 1944. This is where Anne's written accounts of her life ends.

Anne and her family were sent to Auschwitz concentration camp in Poland and eventually transferred to Bergen-Belsen concentration camp in Germany, where Anne, Margot and their mother died about 7 months before the end of the war. Anne's father, Otto was the only one of his family who survived. When he returned to Amsterdam after the war, he was given Anne's diary from one of his "helpers" who kept Otto and his family hidden for 2 years. In 1947 Otto published Anne's diary. Today her book is a classic that has been read by teenagers all over the world.

Book Summary:

On Anne's 15th birthday and just prior to Anne and her family going into hiding, she received a diary gifted to her by father. Anne regularly wrote in her diary about how difficult it was to live life in hiding. Anne and the seven others had to stay quiet and never venture outside the annex, so as to not tip off the workers in the warehouse below the annex. As a result, there would often be a lot of tension within the group. Anne also wrote short stories and favorite quotes from other writers. On the day she received the diary, she wrote, "I hope you will be a great source of comfort and support." 


I would definitely recommend this book to anyone who is interested in personal accounts of the Second World War. This book would be more suited to teenagers 16+, particularly girls. Happy reading. 

Next book review is: The Vampires of Morganville Book Series by Rachel Caine

Til next time,

Savannah SB





Q & A

This post is inspired by some questions that I have received from some of my "english-speaking" blog readers that live in Norway and other parts of the world. 

Why did you start your blog?

I started my blog initially because I think there are very few "platforms for expression" for kids my age. I found that the various social media like Facebook, Instagram, Snapchat, and Twitter (to name a few) all serve different functions in communicating which I think limits creative expression through writing. With my blog, I decide what I want to write about, and generally I also decide what I am going to publish. For the past month or so, World War II and the development of fascism in Europe are themes that I have been learning about at school. I recently read Anne Frank's Diary in my English (Literature) class, and one of our assignments is to keep a diary like Anne Frank, which details day-to-day accounts of my life. In reflecting over what I was writing, I wondered about various things that were happening in our life that I was curious about how other people besides my family felt. I started this blog to see how people would react to what I wrote. Anne Frank died three years before her book was published in 1947 so she never knew how her writing has affected generations of teenagers. Since I started my blog, I have been able to see how my words have affected my readers.

What is the 22nd of July that you refer to in Norwegian?

The 22nd of July represents a date of when two terrorist attacks happened in Norway in 2011. The first of the attacks was a bomb explosion of the government building in Oslo where the Norwegian Prime Minister had his office. The explosion killed 8 people and injuring 209 people. The second terrorist attack happened less than two hours later where a lone terrorist dressed in a fake police uniform, went to an island where there were over 500 youths gathered at a political camp on an island (Utøya). The terrorist shot dead 69 people and seriously injuring 55 people. The majority of the victims were children under the age of 18 years. My older sister, Sharidyn was the youngest victim. She had celebrated her 14th birthday only 5 days before she was killed.

Do you like to write?

Yes and no. Yes, I enjoy writing but I find still it a little difficult to write in English. English is my mother's native language, so have spoken English at home since I could talk. My native language is Norwegian which is easier for me to express myself. Spelling and grammar are my biggest weaknesses regardless of language but writing helps improve my skills, and I have my parents to help me if and when I need it. I've found that the more I practice the better I get at writing.

What are your interests besides blogging?

I have a lot of interests. Some are pretty typical teenage girl stuff like "clothes, make-up and shopping". But like most teenagers, I spend most of my life at school or doing homework. When I'm not at school, or doing homework then I am either reading a book, visiting my friends or doing some sort of physical activity. During winter I like to ice-skate or ski which I wouldn't say I'm very good at compared to many of my sporty Norwegian friends who glide down mountains and skate across fjords. During summer, I like to swim and go camping with my family. When we go camping we normally combine our trips with fishing. I am still yet to catch my first fish. We have travelled a lot as a family, so I like to visit places that are not typical tourist spots.

Do you miss your sister?

Yes, I miss her a lot. There is not a day that goes by that I don't think about her. My little sister looks a lot like her and people that knew her also think that I look like Sharidyn. We talk about Sharidyn all the time especially about what she was like which helps on the days that I miss her more. My parents are awesome at telling us stories about what she said and did. The "good memorie" are important to us as a family but also for me and one day those memories will be just as important for my little sister.  I am almost the same age my sister was before she was killed. In a few months, I will be turning 14 and will most probably live longer than my sister, which makes me miss Sharidyn more. I would have liked to ask her advice about lots of things. She was an awesome big sister that helped me with everything and if she had been here with me, I'm sure she would have always been there if and when I needed her because she was always by my side when I was little.

What is it like to be an older sister to your little sister?

That's a difficult question to answer. My sister, Sharidyn was the first born child in my family. Yes, I became an older sister when my little sister was born but I didn't really fill the "big sisters shoes" until after Sharidyn was killed and I had no choice. I always had Sharidyn who did everything for me and our little sister after she was born. My little sister is the only one that can really answer what I am like as a big sister. I had an awesome role model in Sharidyn, and no one including me can replace Sharidyn. But I remember what Sharidyn was like and try to do the same with my little sister.

What is the news article related to the Norwegian Minister of Justice about?

Two weeks ago, the Norwegian Minister of Justice, Sylvi Listhaug posted a picture with the following caption on her facebook page: "The Norwegian Labour Party believes that terrorist's rights are more important than national security". An article was published by the Norwegian state news agency, NRK about the Justice Ministers facebook post. Members of the Labour Party (AP) in Norway, and the Labour Youth Party (AUF) were naturally upset about the Justice Ministers post since the 2011 terrorist attacks were aimed at them and their members. The post was eventually removed by the Justice Minister after a lot of public outrage, and she was forced to apologise to the Norwegian Government, the Labour Party, the Labour Youth Party and all the victims of the 22nd of July terrorist attacks that had felt hurt by her post.

I wrote a piece on my blog about how the picture and caption she posted made me feel. I strongly believe that the Justice Minister is an important "office" of the government regardless of what party they represent. For me, her actions were unacceptable and were a reminder of the ideologies that Norway's lone terrorist believed in when he killed my sister. Many of the families like mine that lost someone in their family in the 22nd of July terrorist attacks were members of the Norwegian Labour Party. I think that it is wrong to misuse the word "terrorist" against anyone. It shows a lack of understanding, poor judgement and an abuse of her voice as the Minister of Justice. The terrorist that killed my sister and 76 others was filled with a lot of hate for the values that I think are the foundation of Norway and our democracy. Adults need to think more before they speak and in particular when they express themselves through social media. Through my blog, I have been able to express how upset I felt and in some ways hold Norway's Minister of Justice accountable for what she has said through her post.

Thanks to my readers for your questions. Unfortuanately I am uanble to answer all the questions that I have received as some of the questions require answers that are too personal for me to share. Send me an email if you have a question you would me to answer: Questions and answers may be published on my blog but without the name and contact details of the sender.

Note: As a precaution, my dad also has access to my email to aid me in protecting my privacy and the security of my family. I will never respond to emails that are intended to hurt or harm me or my family, and will never give out personal details or contact information.

Til next time,

Savannah SB.


Kampen mot terror 7 år etter

Jeg husker ikke alt som skjedde i de påfølgende dager etter terrorhendelsene 22. Juli. Men jeg husker nok. Jeg husker hvem som passet på meg, hvem som var hjemme hos oss og hvem som har tatt vare på meg i årene siden. Dagene, ukene og månedene etter, var alt utenfor mitt nettverk bare kaos og forvirring. Etter hvert som jeg har blitt eldre og behovet for mer informasjon har blitt sterkere i fortsettelsen av å bearbeide sorg og savn etter min storesøster, følte jeg en enorm stolthet over hvordan «Norge» svarte terror med «solidaritet, menneskehet og medfølelse». Verdier som samlet oss og definerte det norske folk.

Terror, ekstremisme og hvordan det skal bekjempes skulle vært tema i media denne uke. Isteden har det stått i skyggen av holdninger som sakte men sikkert har krypt inn i vårt samfunn. En splittet politisk ledelse som skaper strid, falske påstander og karakteristikker som ikke hører hjemme i bekjempelse av terror berører oss alle. Våre ledere virker ikke forberedt til å anerkjenne hvor viktig deres lederskap er for å samle støtte blant det norske folk. Vi kan ikke ha en regjering som stadig skal legge skylden andre steder eller bidrar til mistenkeliggjøring gjennom skremselspropaganda. Skylden for terror ligger kun hos terrorister. Man kan ikke ha noen kjærlighet til dette landet, hvis man samtidig fordømmer og mangler respekt for hele sitt folk.

Faktum er at ingen regjering i verden kan forhindre ethvert terrorangrep. Hvis en person er bestemt nok, vil det skje igjen. Å tro noe annet er naivt. Likevel kan regjeringen minimalisere sjansen for et nytt angrep gjennom å sikre at politiet har de ressurser de trenger. Hvilke tiltak som er vedtatt må gjennomføres effektivt gjennom kunnskap og viten basert på fakta og det kan bare gjøres på den politiske plan. En informert forståelse av årsakene til terrorisme er en viktig del av et effektivt svar som vil beskytte Norge mot trusselen om et nytt terrorangrep. Beskyttelse av landet krever at vi både er sterke mot terrorisme og sterke mot terrorismens årsaker.

Men «kampen mot terror» kan ikke bli vunnet av regjeringen alene. Nøkkelen ligger i å skape bevissthet blant det norske folk om hva terrorisme og ekstreme hatefulle ytringer handler om og hvordan det kan bekjempes. Eksperter mener at den beste måten å hindre terrorisme på, er å stoppe folk fra å bli terrorister i utgangspunktet. Det er ingen «typisk» profil for hva slags person som er i fare for å bli trukket inn i voldelig ekstremisme. Terrorister, ekstremistiske organisasjoner og deres nettverk fremmer ekstremisme ved en rekke metoder, og begrenses ikke til offentlige steder i den «virkelige verden». De kan og vil utnytte internett og sosiale media på egne måter. Dette kan variere fra radikalisering og rekruttering, til å planlegge et terrorangrep. Utsagn og kommentarer om rasemessig eller religiøs vold, og bilder og innlegg som rører opp hat mot enhver religiøs eller etnisk gruppe er noen få eksempler på hatefulle ytringer som vi må være våken og årvåken til. Å skape et samfunn som er fri fra hat er noe vi alle må ta på alvor. 

Det er «overlevende og etterlatte» som innehar den subjektive opplevelse av 22. Juli, og når samfunnet etter hvert gikk «videre» har vi brukt mange år på å bygge opp vårt liv på nytt. Det har ikke vært en smertefri prosess og den siste uke har vært en vond påminnelse. Vi vil bære ettervirkningene av 22. Juli med oss så lenge vi lever. Det er dessverre ikke noe vi har kunnet skru av «når vi har blitt lei». Det er solidaritet og medfølelse som definerte det norske folk i tiden etter terrorangrepene, og det er solidaritet og medfølelse vi fortsatt trenger nå, nesten 7 år senere. Det er menneskene som er styrken og hjertet i vårt samfunn. Vår menneskehet, grunnleggende anstendighet og hvordan vi evner å ta være på det norske folk i kampen mot terror er hva som vil definere oss i fremtiden. Det må vi aldri glemme.

Til minne om ofrene etter 22.Juli terrorhendelsene.

Slutt å Prompe

Siden jeg opprettet bloggen min forrige lørdag, så har tilbakemeldingene om mine innlegg vært overveldende positive. Men det har ikke gått meg forbi at jeg har sett på facebook og andres blogger at mange utsettes for hva jeg beskriver som «promp». Promp? Hva betyr det? Vi alle vet at det kan være svært ubehagelig å stå medvind til noen som promper. Ikke bare er det pinlig å stå ved siden av en illeluktende promp, men at man også kan høre det et par tre kvartaler unna. Man vet nesten ikke hva man skal si. Det kjennes akkurat sånn når jeg kommer over blogger og meldinger på sosiale medier hvor enkelte blir utsatt for «promp».

På de ulike sosiale medier, pøses kommentarfeltene ned med mennesker som «promper» i vei med nesten null filter over hva de skriver. Her snakker jeg ikke om helt vanlig mennesker som innimellom frustrerer seg over enkelte nyhetssaker hvor frustrasjon kommer til uttrykk. Men her snakker jeg om personer som har gjort det til en slags livsverk til å oppføre seg som nett-troll. Når frustrasjon utvikles til sjikanerende atferd, og at man fremhever seg selv og sine egne meninger gjennom å angripe en annen persons verdier med nedlatende karakteristikker, da må du nok se seg selv i speilet å spørre: Er jeg en nett-troll? Det er et fenomen som er utbredt også i Norge og etter alt å dømme er blitt verre de siste årene. «Trolling» kan karakteriseres som «å sparke noen når de ligger nede», eller «ødelegge en grav», noe som folk flest skjønner man ikke skal gjøre.

Du har sikkert sett dem eller kanskje er en nett-troll? Ofte har de anonyme eller falsk profil, eller i noen tilfeller er identiteten kjent. Det eneste de har til hensikt er å skape konflikt gjennom personangrep, grunnløse anklagelser og verste fall hatefulle ytringer (hatprat). Dessverre er det ikke vanskelig å finne eksempler på nett-troll, spesielt på Facebook hvor det virker som at det finnes stort rom for å ytre seg på denne måten. Merkelig nok hvis alle nett-trollene hadde stått ansikt til ansikt med de som utsettes for nett-hets, er jeg ganske sikker på at de ikke hadde sagt nær det samme når de sitter bak en pc.  

Men hva er hatprat? definerer hatprat som «ytringer som sprer eller oppfordrer til hat mot personer på bakgrunn av den gruppen de tilhører». Hatefulle ytringer kan handle om alt fra etnisitet, religion eller livssyn eller kjønn for å nevne noen. De som utsettes for hatprat kan få alvorlige problemer som konsekvens. Det er ikke greit at vi lever i et samfunn hvor det finnes personer som tydeligvis er fylt med så mye hat for en annen, at de tror ved å ytre seg akkurat som de selv vil er deres rett. Fordi sånn er det heldigvis ikke i Norge. Det er straffbart å krenke andres fred, skremme eller opptre plagsomt, for eksempel i form av nettsjikane. Dette fremgår av straffeloven § 266 og strafferammen er straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.

Jeg vil ikke tilhøre en generasjon som synes at sjikanering eller i verste fall hatefulle ytringer er greit. Hatefulle ytringer kan ha alvorlige konsekvenser særlig for den som blir utsatt, og i ytterste ekstrem konsekvens føre til at uskyldige blir drept som 22. Juli terrorhendelser i Regjeringskvartalet og på Utøya hvor 77 mennesker, de fleste barn ble drept. Det er lov å tenke seg om to ganger før man kommenterer en post på Facebook, eller blogginnlegg eller nettartikler. Kommentarer som en legger ut på nettet, er endel av deg, den person du velger å være overfor omverden og ikke minst blir endel av din arv man etterlater seg som andre kan se. Det blir som en usynlig tattoovering på kroppen din som ikke blir borte og jeg vil tro at det gjør noe med disse personer over tid. Kanskje man ikke tenker over hvordan det vil påvirke dem nå idag, eller imorgen og neste uke, men slike kommentarer blir aldri borte eller glemt. 

Til barn og ungdom som blir utsatt:

Det er kjempeviktig at hvis du eller noen du kjenner har mottatt meldinger eller kommentarer som sjikanere deg, må du si ifra til en voksen. Om du er usikker på om det er netthets eller hatefulle ytringer, si ifra til en voksen likevel. Da kan en voksen hjelpe deg å forstå hva det er du er blitt utsatt for. Ikke vent for å se hvordan det går men meld ifra med en gang. Om du utsettes, er det stor sannsynlighet for at den personen har gjort det før, og vil nok ikke slutte med deg, selv om hetsen opphører. Ikke overse netthets, men ikke kommenter heller. Kjenner du identiteten, ta et bilde eller screenshot, og vis den til en voksen.

Til dagens nett-troll: 

SLUTT Å PROMPE.  Deres «promp» hører ikke hjemme i vårt samfunn. Uttrykk deres meninger fordi det er deres rett til å gjøre det, men ikke hvis andre blir sjikanert, trues eller blir utsatt for vold fordi de oppleves som annerledes enn deg.

Vi må ikke sitte stille mens nett-trollene får spre sine promp. Netthets er et stort demokratisk problem, og det bør ikke være slik at noen utsettes for sjikanerende atferd fordi man er uenig og sliter med å akseptere at andre har en annen mening. Det finnes mange måter å si sin mening på, men da må man være bevisst på å velge en måte som ikke rakker en annen ned. Følg med, følg opp og vær ansvarsbevisst selv. Om du blir utsatt: husk å si ifra til en voksen med en gang. Det finnes et hav av informasjon om temaer som hatprat og mobbing og hvordan du kan søke hjelp.

Til neste gang.

Savannah SB


Å unnskylde seg er ikke en svakhet

Jeg tar imot den uforbeholden unnskyldning fra Justisminister, Sylvi Listhaug og stortingsrepresentant for Frp Buskerud, Jon Engen Helgheim. Jeg gjør det fordi det er viktig for meg å sette en strekk. Jeg er ikke enig i måten de har opptrådt. Det tok alt for lang tid. Jeg ble såret av facebook-innlegg. Men jeg er opplært til å ta imot en unnskyldning og jeg velger å tro at de mener det de sier. Invitasjon på kino tilbyr jeg fortsatt med en liten betingelse - at man har en anstendig oppførsel verdig en Justisminister.