Bang Bang

Bang, bang

A child

A mother

A father

 

Camp of "different minds" in the middle of a fjord

Words against guns - is it not like a mighty sword?

Children, young and innocent - daring to dream

Singing, laughter, a universal theme

 

Bang, bang

Fourteen

Fifteen

Sixteen

 

Hunted like prey, on a cold summer day

Trees and bushes, there was nowhere to stay

Chaos and confusion, sliding down a rugged slope

Paralysed with fear, and no life skills to cope

 

Bang, bang

Daughter

Sister

Niece

 

"Be quiet as a mouse" they whispered, as she hysterically cried

Fourteen years of living, how she so desperately tried

No police, no doctors, no help in sight

Slaughtered like cattle, no one to fight

 

Bang, bang

Norwegian

American

New Zealand

 

"You are not welcome here alien, go home"

A traitor cross-breed, golden skin-toned

A violent message of hate, blood engrained on every rock

77 was just not enough, his plan was to irradicate the flock

 

Bang, bang

Love

Hate

Indifference

 

Waiting and praying, until there was a knock at the door

No birthdays, no christmas, no wedding day to be sure

No song, no laughter, no joy to see

In a grave 6 feet under, 5 minutes from me

 

Our mind knows no boundries, where nightmares take shape

A place where no key exists, there is no escape

Pain and sorrow, day and night

Memories of happiness, dimmer in the light

 

It's been 7 years, so people say

But we remember, as if it happened yesterday

The future without you seems so long

But "songbird" will forever and always, be our song.

This poem is my year 9 English assignment that is due tomorrow 8/10. I wrote this poem same day after I watched the new 22 July Netflix movie that will be released on the 10th October. You can also read my thoughts about the movie here

 

 

22 July Netflix Movie

It has been a few weeks since I blogged last. Since I started the new school year, my workload seems to have tripled. I've had national tests and a stack of assignments that never seems to end. The last few days, I've jam-packed my schedule with getting my assignments finished before my due dates roll around next week. Ridiculous way to spend my weekend doing my homework, but there is a reason for my "homework-madness". Today I watched the second 22 July movie, which is set to be released worldwide on Netflix in a couple of weeks. I have been preparing for the release of this movie for what seems like forever, and it has taken me most of the afternoon and evening just to sort through my jumbled thoughts and feelings. It was as bad as I was prepared that it would be, and it will probably take me how ever long to process. This movie leaves absolutely nothing to the imagination - parts of the movie are as brutally grotesque as the actual events, and in lots of ways felt like a "propaganda" movie highlighting the worst and the best of Norway. But as my mum explained to a few of the families that bravely met up today: this movie wasn't made for us (the bereaved families), or for Norway (the people of Norway) - "this movie was made for the rest of the world".

A little about the movie: The 22 July movie is a dramatisation about the terrorist attacks in Norway in 2011, and in particular follows one of the Utøya survivors, Viljar Hanssen (and his family) and his fight to live. This movie is a summary of the terrorist attacks on the government building in Oslo that was bombed killing 8 people, the massacre shootings on Utøya killing 69 people (among them my older sister who was 14 years old), and the aftermath the first year which includes the criminal trial against Anders Behring Breivik (a.k.a murderer and terrorist) and an extreme amount of information about Breivik and his warped ideologies. All of the above and much, much more is jammed into 2 hours and 25 minutes. What the movie doesn't tell you is that this movie doesn't illustrate in any way the lives of the 77 innocent people that were killed before the 22nd of July or the funerals, or the chaos during the first few hours or 24 hours after. This movie is kind of a "window" into the life of one of the main characters, Viljar who was shot 5 times by Breivik, and miraculously survived. Viljar represents the hundreds of people who were shot and survived, as well as the survivors who have since the attacks suffered the effects of post-traumatic stress syndrome (PTSD), and are living in each their own way every day.

The worst part about this movie: The brutality of the attacks in itself is exactly what you would imagine the 22nd of July to be like, but the worst part of the movie is that it left me with more questions than answers. I was 7 years old at the time, and my memories from the first year after my sister was killed are fragmented. I think one of the reasons that I have vivid memories of some events and not all, is that my mind has protected me from remembering the worst parts while my parents have filled in some of the gaps, this movie filled in others sort of like a jigsaw puzzle. There are a few things in the movie that didn't happen like the former Prime Ministers apology to the families. After listening to my mum shout loudly at the screen, I asked why she reacted to that part of the story and her reply: if only that part of the movie was true. Could it be that the film director, Paul Greengrass took some liberties with interpretating the truth?

Why in the world would I watch this movie knowing that this movie would hurt me: My parents could have easily gone through life never watching this movie. They were pretty clear already after the first movie that we watched in January that they had no desire to watch any more movies if they could avoid it. But unlike my parents, I have never been able to put all the events relating to the 22nd of July in chronological order. Most of what happened I was blissfully unaware of. The first few months after we buried Sharidyn, I had more than enough with just functioning at school. It was only because I wanted to watch this movie, that they lovingly agreed to take me. 

I often write about my parents  I'm their kid, so it's not really strange. I try to be careful about what I share about my family, and my dad (who is my almighty boss for my blog) is pretty good at filtering me when I "over-share" but this is one blog-post I feel that I need to over-share. I sat next to my mum, and could see her out of the corner of my eye, crying silently. My heart ached for her - and for my sister. Every time she looked at me, I felt pain. I couldn't bring myself to look at my dad, who had his hand entwined tightly around mum's, and it seemed like it was planted there for the entire movie. Once again, I had asked my parents to dig deep into their souls and find the energy and strength to take me to see the movie. "I wish upon a star or my angel-sister", that I could avoid these "experiences", but I understand even more now than I did before the movie. I understand some of what my parents have gone through, and I am in awe of them. Because what this movie explained to me is some of what my mum must of went through when Sharidyn called her, and when mum went to the victims centre (that is illustrated in the movie) to search for Sharidyn to name a few things - some of these things I knew nothing about at the time. Some things my parents have shared with me as I've gotten older and my curiosity has gotten the better of me. I know that my sister didn't just go to sleep one day and never wake up - I have always known that she was shot twice in her back while running from the monster that killed her. It is the part of her story that my parents made sure that I was the first to know. Sharidyn was 14 years old - the same age that I am now. I am old enough now to imagine what Sharidyn must of went through. 

At the age of 14, some days I feel like I've lived an entire life time. I have experiences that no one my age has, which makes me an expert about me. My parents have chosen what some might classify as unconventional ways of helping us (me) to cope with losing my sister. They tried all the conventional ways - my mum even travelled to different countries to meet with some of the world's leading "trauma-experts". We took a year from our every day life (then) to travel around the world for an entire year "following the sun", as my mum puts it, and we have lived a big part of the last 5 years living overseas. What most people don't know (or that we don't tell them), is that our "world trip" was sort of like my parents "alternative" coping strategy for our family. I wish that we could have packed all our friends into our suitcases, and taken them with us because we weren't the only ones that were trying to rebuild our lives after the attacks. 18 months after the attacks, with the 22nd of July constantly in our faces every day, my parents had had enough. That is the part of our story that most people don't get. My mum had stood up for thousands of people during those 18 months, in particular my dad, my little sister and I and especially my big sister, Sharidyn. But while my mum was taking care of every one else, they forgot that my mum also needed a shoulder to lean on, besides my dad - that she needed to find an energy source to rebuild her life without Sharidyn, who was and will always be my mums first love.  

My mum has an inner strength that I can never understand or how she has managed to keep us all functioning. She has given us a gift of life not just literally but also symbolically. Mum is my go-to-expert, my inspiration and one of the three people in my life that I know loves me always and forever. My mum is the strongest person I know, and while I might not always understand her reasons, her strategies to help us cope is the only reason why I can see a movie that I know would hurt me. Other people will never understand because the simple fact is: "you'll never walk the same mile in her shoes", and I hope that which ever God you pray to, that you never do. If I am ever a parent, I hope that I am an inch of the type of parents mine are wise and intuitive, kind-hearted, generous and loving, and always supportive even when the decisions that I make, are not always what they would have chosen for me.

Would I recommend this movie: This movie isn't for everyone but it is definitely a movie that every man, woman and teenager should be required to watch, if for no other reason than that one thing this movie can teach my generation is cause and effect of extremism. As much as I strongly disliked the parts of the movie that focused on Breivik and his twisted ideologies it was a part of the story that is important for future generations to watch. He is an example of how extreme and hateful ideas can destroy lives, all because he couldnt deal with the fact that Norway is a multi-cultural society like most countries. He decided to play God and take it upon himself like the facist he is, to decide the fate of 77 people, most of them children. That more people didn't die on the 22nd of July (which was his intention) is a miracle. While some might think that extremists like Breivik threaten our democracy, I truly believe that "indifference" is a bigger threat. Ignoring people like Breivik can be just as dangerous as giving him a "microphone" to spout his rubbish, and this movie definitely gives him a different scene to share his twisted thoughts. But what you probably won't realise straight away, is that Breivik is nothing more than a pathetic man who murdered children, parents other people's loved ones, most of them were his fellow countrymen - ethnic Norwegians (just like him) who he decided to classify as an "elite class". His entire reasoning is so completely absurd, and yet he is not the first person in the world or history to think his thoughts. So would I recommend this movie, yes. But there are two things that you should never forget if you choose to watch it: 1. It is a dramatisation of some of the events that happened in the first year after the terrorist attacks, and Viljars story is one of thousands of stories relating to the 22nd of July. My families story is another. Please remember the victims and their families. Years mights have passed, but the wounds are still deep. If nothing else, I hope that if you watch this movie maybe then you can appreciate a little of what my family has been surviving for the last 7 years, and that no amount of time that passes can simply erase the trauma of what we have been through. That we all exist, I think is a miracle in itself.

This picture is the inscription on my sisters headstone which is a quote from "Winnie the pooh" that my mum used to always say to my sister, and serves as a reminder for me and my little sister.

 

Ny Utøya Film - En av oss

For 2-3 uker siden fikk jeg vite at Åsne Seierstads Netflix film skal ha verdenspremiere på "Venice Film Festival" den 05. September (i morgen), og skal offentliggjøres for publikum på Netflix den 19. oktober. Men før verdens publikum får se hele Netflix filmen, kan man se traileren som ble lansert i dag. Det er en film jeg ikke gleder meg til. Men bare så det er sagt, så er det ingen 22. juli filmer jeg gleder meg til å se. Jeg skjønner godt viktigheten av at historien om 22 juli skal fortelles. Det er fortsatt masse som er usagt. Historier som ikke er blitt fortalt av ulike årsaker. Men ut i den store verden, er folk fortsatt nysgjerrige på hvordan (og hvorfor) en hvit middelklasse mann fra Norge klarte å sprenge regjeringskvartalet i Oslo, og skyte og drepe 77 mennesker uten at han i det hele tatt ble stoppet. 

Som alltid, går det diskusjoner i min familie om filmene. I den grad det går an å forberede seg til filmen, så begynte vi med å stålsette oss for flere uker siden. Mamma er alltid i forkant. Skolens ledelse og kontaktlærerne blir informert i håp at jeg og min lille søster får god oppfølging på skolen, og vi får ekstra masse omsorg hjemme for å sikre at vi blir ivaretatt underveis. Men det er slitsomt. Det tærer på min tålmodighet - ikke forberedelsene, men at jeg, eller vi, i det hele tatt må forberede oss. 

Jeg i ferd med å lese meg ferdig gjennom Åsne Seierstads bok "En av oss". Det er den første 22. Juli bok jeg tillater meg selv å lese. Det er for meg en måte å forberede meg til at filmen lanseres. Jeg føler meg ikke modig. Egentlig så føler jeg meg til dels redd, og kjenner på at med hver side jeg leser gjennom er jeg et skritt nærmere den siste siden. En historie som på sett og vis, dreier seg om min søster og 76 andre. Jeg ser min søster på hver side jeg leser. Jeg forsøker å høre hennes latter og minne meg selv på om vitser hun likte å dele meg oss. Jeg vil tviholde på minnene, for at denne historien ikke skal ta fra meg hennes liv - som mamma pleier å si «Sissi's levd liv». Denne boken er ulik andre bøker i samme sjanger fordi historien står meg nært. 

Jeg skal ikke late som at det står bra til med meg når jeg vet at det er like før filmen skal lanseres. Jeg blir mildt sagt forstyrret i likhet med mange andre. Jeg var takknemlig for at regissør, Erik Poppe skjønte hvor viktig det var å vise hans film først for de berørte før filmen fikk sin verdenspremiere i Berlin. Jeg skjønner at slik er det ikke denne gangen. Men "tøffe og vonde dager" som jeg vet kommer, er ikke naturlig skapt av min sorg jeg har for min søster. Følelsene jeg kommer til å sitte med vil bli en direkte følge av en medie-skapt hysteri om filmen. På innsiden av mine fire vegger er jeg trygg og har det godt fordi jeg har foreldre som ser meg og som alltid er tilstede for meg og min lillesøster. De er ikke redde å vise frem deres sanne ansikt om savn, sorg, og redsel, og gjemmer seg ikke bort fra oss. Hjemme er vår omgivelsene kontrollerbare - avgjørelsene tar vi i lag og samtalene tar vi til og med når samtaleemnene er vonde.

Likevel klarer jeg å stå opp hver morgen, gå på skolen, gjør leksene, sove og gå på "repeat" hver dag. Fordi jeg ønsker mer for meg selv og min familie. Fordi det er heldigvis langt flere gode dager innimellom de vonde. Jeg vil ikke gi noen den makt over meg og mitt liv. "Han" tok fra meg min søster og mer får han aldri. Men å si at jeg ikke har det bra til tider mens media står på (for å bli den første mann ute med å dekke reaksjonene), er ikke en svakhet. Jeg vet at det er noen jeg kjenner som synes at det er ubehagelig at jeg uttrykker meg og min sorg høyt, men dessverre er det deres problem og ikke mitt. Jeg kan gjerne unngå deg og du kan gjerne unngå meg, men ikke tro at du kan være en aktiv del i mitt liv akkurat når det passer deg. Jeg er ikke skrudd sammen på den måten. Ikke alle velger den veien vi går. Jeg valgte ikke å bli en etterlatt-søster og det er et "merke-lapp" jeg trives lite med. Men jeg blir aldri kvitt den så lenger jeg lever og heller ikke sorgen jeg bærer på.

Til daglig har jeg til tross av dette levd et godt liv i min unge alder på 14 år, men det er mange dager og perioder innimellom som er ekstra tunge. Foreldrene mine er pratsomme mennesker - Okay mer mamma enn pappa, men det finnes ikke et tema vi ikke kan prate om hjemme. Omsorg får vi i bøttevis - det er ikke mangel på kjærlighet og omsorg i min familie, og aldri har jeg sittet med følelsen av at vi ikke er deres hovedprioritering hjemme. Men utenfor mine trygge rammer på hjemmebane, er det vanskeligere og betydelig mer uhåndterlig. Som sagt, jeg forstår godt viktigheten av at 22. Juli må fortelles. Jo flere filmer som kommer, jeg lettere mener jeg det er for de utenfor vår nære familie og omgangskrets å forstå hva som egentlig skjedde med søstera mi, hvis de tørr å se filmen. De fleste av de jeg kjenner har per dagens dato ikke engang sett den første filmen. Problemet for meg oppstår først når folk kommenterer filmen direkte til meg uten å ha sett den, eller later som om filmen ikke påvirker oss. Det kjennes grusomt når filmen kommenteres overfor oss og særlig foran lillesøster som aner ingenting, men tvinges til å høre på hva folk synes om Brevik. Jeg har virkelig lyst å kalle disse "hensynsløse" folk noe ufint, tanker jeg aldri burde ha tenkt inni hodet mitt. Med meg kan du prate med om det meste, men ikke med min lillesøster. Vis hensyn! Vær diskret, og aller helst vis omsorg for min lillesøster som fortsatt er en liten jente som har rett til en hverdag uten bekymringer enn det som et lite barn normalt skal ha. 

Utenfor mine fire vegger og i samme alder som min lillesøster nå er, ble jeg ikke spart for voksnes konstante nysgjerrighet den gangen, og det var grunnen til at jeg ble spurt om jeg ønsket å fortelle om hvordan livet var etter søstera mi. Jeg angrer overhode ikke på at jeg fikk lov til å fortelle "Norge og verden" om min sorg og savn i en alder på 7 år. Jeg vet at det har hjulpet tusenvis (verden rundt) i løpet av årene som har gått - at jeg klarte å sette ord på følelsene mine da var jeg stolt av selv om jeg nok ikke skjønte akkurat betydning av hvordan jeg egentlig hadde det der og da. Det førte til at fremmede sluttet å komme så tett inn på meg i privaten, og spørre meg hvordan jeg hadde det. Folk mente vel men jeg var tross alt 7 år gammel og det er grenser på hvor mye jeg skulle utsettes for. Slik ble også første intervju med foreldrene mine til. Nå mamma og pappa valgte å offentliggjøre deres sorg, dro mediene etterhvert sin vei. Vi var ikke lenger en nyhetssak. De fikk det de var ute etter frem til "neste gang". Vi liker ikke medias konstante fokus på 22. Juli men det har også vært en nødvendighet for å få fram sannheten. Sannheten kommer også frem gjennom film. Vi har noen nære venner, «journalist-venner», som vi er meget glade i, og vi forstår meget godt hvilken rolle de spiller i å gjenfortelle 22-7. Jeg forstår også de journalister som har gitt ut bøker om samme tema. Men forestill deg hvordan det var å bli fulgt til skolen av journalister som ikke engang forsøkte å gjemme deres tilstedeværelse for oss. De sto utenfor huset vårt eller på andre siden av veien takket være en prost som oppga adressen til oss i talen hans. De ventet til at vi kom ut av huset for å ta bilder eller fotografen som snek seg inn i kirken dagen vi skulle begrave søstera mi. Han hadde ingen tillatelse til å ta bilder men knipset i vei og solgte bildene videre til andre journalister som skulle gi ut en bok. Foreldrene våre var maktesløse. Han (og andre) tjente kommersielt på vår elendighet. Vi hadde ingen rett til å stoppe trykkingen av boken og salg av bildene. De tenkte aldri på at inni båren til søstera mi lå min søster skutt ihjel. Grusomt, brutalt men dessverre sant. 

Jeg ønsker meg et mer rausere samfunn som "ser" at det fortsatt er tusenvis av familier som lider rundt om i Norge. Enkelte mennesker som har bært på et enormt trauma og bunnløs sorg som de heller aldri blir kvitt. Selv om at vi må konstant lære oss hvordan vi skal takle diverse nyhetssaker knyttet til 22. Juli er det ikke dermed sagt at vi makter det på godt vis. Nei pokker det gjør vi ikke. Det føles som vi har et åpent sår som i perioder får grodd litt til og så i perioder i takt med de ulike nyhetssaker, blir plasteret revet av i hast og brast. Vi blør inni oss og det gjør forferdelig vondt.Det er mange temaer jeg liker å skrive om. Dette temaet er det jeg liker minst å fortelle om. Enda verre er at jeg bli sett på som svak fordi jeg velger å vise for verden at i en alder av 14 år lider jeg. Men om jeg er åpen om hvor vondt jeg har det når det skjer, blir det kanskje lettere for andre å uttrykke deres redsel og frustrasjoner uten å føle skam, fordi det jeg opplever nå er overhode ikke en naturlig del av min utvikling som tenåring.  

Om du velger å se den ny 22. Juli filmen, gjør det fordi det er en av de vondeste dager i Norges historie som du også mener fortjener at vi aldri skal glemme. I tusenvis av hjem rundt om i Norge (og andre deler av verden) sitter sårbare familier som har det inderlig vondt, som nå må finne deres måte å takle enda en film og tilhørende mediafokus. Tankene mine går til alle de berørte og særlig de etterlatte etter 22. Juli terrorhendelsene.

Les også: Om Utøya Filmen

#utoya #22juli #utoyafilm

Jeg hater deg!

Jeg hater deg! Kanskje du har tenkt tanken eller sagt det høyt? Til en av foreldrene dine eller begge eller en lærer? Om et par uker kommer de fleste skolebarn i Norge til å bli sittende på kvelden og gjøre lekser. Grøss og gru. Jeg kjenner meg så godt igjen og føler med alle som ikke liker lekser. Det er vel andre og mer spennende ting vi kan gjøre med vår fritid! Jeg kan liste opp alle argumentene om hvorfor lekser ikke har noen plass i dagens skole og finne massevis av linker med eksperter som støtter meg. Ikke minst finne eksempler fra over hele verden om skoler som er leksefri. Men dessverre for oss, så lenge den politiske satsingen i Norge er å støtte lekser i norske skoler, da må vi bare finne oss i at leksene må gjøres. Om du fortsatt er med og leser, så har jeg skrevet noen tanker for å sette deg i gang for å få ned tiden på hvor lenge du bruker slik at leksene blir gjort uten at det ender i frustrasjon. 

Først er det viktig å vite hvorfor vi har lekser. Lekser skal være en øvelse i det vi allerede har hatt på skolen. Det vi si det vi har lært av fag 1-2 uker før, eller samme uke som lekseplanen ble satt av læreren. Leksene skal hjelpe oss med å øve på egen hånd hjemme. Hvis leksene er for kompliserte er poenget med lekser helt hindsides og vår tid er bortkastet. Det hjelper ingen hvis du eller foreldrene dine må drive med opplæring på hjemmebanen. Da må foreldrene dine ta en prat med læreren slik at leksene er tilpasset ditt kompetansenivå. Men før du kaster deg over læreren, må du først gjør et par forsøk for å teste ut om du kan klare det på egen hånd. 

Først, ikke tenk på hvor lang tid det skal ta deg. For mye fokus på hvor lenge eller mye lekser du har er demotiverende. Ta av deg klokka og/eller flytt på klokka bort fra der du sitter. Rydd unna alt som kan forstyrre deg inkludert mobilen. Ta frem et ark og skriv opp oppgavene i rekkefølge fra 1 til det antall oppgaver du har på ukeplanen. Skriv i den rekkefølgen som du føler at du mestrer oppgavene best. Legg bort ukeplanen og hold deg kun til det du har skrevet. Høres det litt for enkelt og tidskrevende ut? Det tar som regel 5 ekstra minutter å skrive en oppgaveliste. Du bruker sikkert mer enn 5 minutter for å rote bort tiden til noe annet for å unngå å starte på leksene. Å øve på å skrive ned oppgavene hjelper deg med: 1. Gjøre deg kjent med oppgavene i ukeplanen, og 2. gir deg fokus på å starte på leksene. Da er du i gang. Etterhvert som du øver på denne måten vil du bli motivert på egen hånd til å starte leksene. Kanskje ikke alle, men det fleste. Tanken er å få unna de oppgavene på listen som du vet du klarer selv - slik mestrer du på egen hånd. De oppgavene som er vanskelig og som du vet du trenger hjelp til, kan du be en av foreldrene dine om å hjelpe deg med og hvis de ikke kan, snakk med læreren. Det er tross alt lærerens jobb at du skal mestre de oppgavene de har gitt deg. Derfor bør det være uproblematisk at læreren ser over oppgaven sammen med deg. Det kan godt hende at det er flere i klassen som også sliter med akkurat den oppgaven og da kan læreren ta det opp på nytt i klassen.

Antall oppgaver og vanskelighetsgrad varierer avhengig av alder. Fra ca. 5 trinn er det vanlig at leksetiden er ca. 20-30 minutter hver dag inkludert lesing, men det kan variere avhengig av skolen og klassen du går i og om du har en eller to ukers lekseplan som er beregnet utfra 20-40 minutter lekser. Noen trenger mer tid og andre trenger mindre. Noen trenger ikke hjelp, mens andre trenger masse hjelp. Vit at det spiller ingen rolle hva alle andre kan. Det viktigst er hva du kan. Om du har tilgang til nettet, be "Google Gods" om hjelp ved å søke opp oppgavetema på internett. Google gods kan veilede deg men ikke gi deg svar. Husk å gjøre oppgavene selv, ikke juks. Det er lett for læreren å finne ut om du har "tyv-lånt" noen andres arbeid, og hvis du har gjort det engang er det lett for at du vil gjør det igjen. Du ødelegger for deg selv og hva du potensielt kan oppnå.

Det finnes andre ulike måter og tips om hvordan du komme i gang med leksene. Det jeg har skrevet om her er basert på min erfaring som jeg har lært fra min mor, og som også brukes i opplæring på ungdomsskolen i New Zealand. Viktigst av alt er å snakke med læreren om det du sliter med av lekser - ikke la foreldrene dine ta ansvar for dine lekser. La dem støtte deg men ikke la dem gjør leksene for deg. Da går du glipp av mestringsfølelsen, og når du mestrer, blir du også motivert.

Lykke til med leksene. Vi er en nasjon av ungdommer som føler med deg!

Les også: Jeg vil ikke tilbake på skolen

 

Jeg vil ikke tilbake på skolen

Det er mange som gruer seg til skolestart, og sjelden gleder seg til at skolen skal begynne igjen. Lange sommerdager, bading og seine netter. Om du er lik meg, har du sikkert "døgnet" et par 10 ganger i løpet av sommeren. Rutinene er sikkert blitt helt borte og blitt snudd oppned siden vi kastet skolesekken i et hjørne på soverommet etter den siste skoledagen før ferien, og der har den sikkert ligget siden. Noen opplever kanskje angst når dagen for skolestart nærmerer seg, mens andre vil unngå å tenke på det før de absolutt må, sikkert kvelden før. Foreldrene har kanskje begynt å mase pent igjen om at vi må begynne å tenke på å gjøre oss klare til første dagen. Grrr tenker du. Jeg vil ikke tilbake på skolen. Å «døgne» og være på ferie 365 dager i året ligger dessverre ikke i kortene for oss. Det er ikke bare at vi har en juridisk plikt til å kom oss ut av sengen og dra på skolen, men vi har også et ansvar for å ta utdanningen vår på alvor. Så istedenfor å kjempe mot, finnes det mange gode tips som kan hjelpe med å snu om angst slik at vi er bedre rustet til å møte første skoledag med godt humør og en positiv holdning.

Det er mange forskjellige ting som foreldre mener er det aller viktigste før skolestart, og jeg har hørt og lest om det meste men sjeldent leser jeg det jeg mener er det aller viktigste og det er å få rutinene på plass. Skolestarten starter allerede neste uke for noen, og uken etter det for de fleste i Norge. Det er nettopp derfor at det er kjempe viktig å få rutinene på plass nå. En god rutine med søvn, spising og aktivitet før skolestarten vil motvirke de fleste tilfeller av angst. Man behøver ikke å gå til sengs kl.8 på kvelden. Det får være grenser på hvor tidlig vi ungdommer må legge oss. Men for å snu om døgnet, bør leggetid ligge mellom kl. 9-10 om kvelden, og morgenrutinen begynne mellom kl. 6-7 om morgen. Etter et par dager, faller søvnrytmen på plass av seg selv. Å spise måltidene til riktige tider av dagen er også en viktig del av å få rutinene igang igjen. Om du har stått opp rundt kl.12 i ferien, spist lunsj i 4-5 tiden og middag ved midnatt - er det på tide at du snur om spiserytmen. Frokost før kl.8, lunsj mellom 11-12 og middag til vanlig tid. Å komme i aktivitet før skolestart hjelper også med at hjernen og kroppen forberedes til et nytt skoleår. Å gå 10 minuttter fra huset ditt og tilbake er alt du trenger å gjøre hvis fysisk aktivitet ikke er din greie. Kanskje det er noen som synes at dette høres tungvint ut? Å krangle mot alle tips ligger i vår natur som ungdom, uavhengig av hvem som foreslår tips før skolestart og hvordan man skal få ungdommer i gang igjen. Faktum er at dagens ungdommer er mer motivert til å lykkes i skolen enn vår foreldregenerasjon, selv om mange i vår foreldregenerasjon sværtmaler hvor late vi til tider kan være. Det jeg kan si her og nå, er at foreldre også trenger å gjøre en snuoperasjon i holdningene deres.

Jeg spurte en håndfull foreldre jeg kjenner, i tillegg til mine egne, om hva de mener er riktig for å forberede barn/ungdom til skolestarten. Jeg ble litt overrasket over hva disse utvalgte foreldre mente var viktigst: De fleste mente at en positiv holdning til skolestart kommer man langt med, mens en svarte at rutine var viktigst. Ingen hadde feil. Men det vanskelig for barn og ungdom å ha en positiv holdning til skolestarten hvis de føler angst og gruer seg til å begynne på skolen igjen. Å føle angst er vanlig men om angsten tar overhånd, bør foreldrene ta en prat og lytte til barnet eller ungdommen om hvorfor de føler sånn og slik. Da kan det være andre årsaker til angsten enn at det bare har med skolestarten å gjøre.

Andre tips til å forberede seg til skolestart er å ordne det man trenger. Ikke mammaen deres men deg. Å ta ansvar for egen skolesekk er en måte å ta ansvar for egen skolegang og tro meg, det skal ikke mye til for at man snur om en nokså lunken holdning til å begynne på skolen igjen, til at man faktisk begynner å glede seg. Ikke la foreldrene ta ansvar for det. Da er det dem som vil ende opp med gledesfølelsen og ikke deg. Spør om du kan få noen kroner til å kjøpe deg noe nytt - om det en ny blyant og viskelær, eller om det er en ny skolesekk og et nytt plagg. Det er ikke alle som har råd til å kjøpe nytt, men en ny blyant og viskelær har de aller fleste råd til. Poenget er ikke å kjøpe nytt - det er handlingen om å forberede seg til et nytt skoleår. En positiv holdning til skolestart faller da som regel på plass av seg selv. Og hvis du er som meg, som allerede har begynt å tenke på disse tingene og kjenner kanskje en og to i klassen som ikke har det de trenger til skolestarten - gi en "skolestart gave". Men bare hvis "hjerte og hjerne" er på riktig plass. Du helt sikkert skjønner hva jeg mener med det. Ingen liker å føle at de er deres veledighetssak. Om du gir en skolestart gave til en skolevenn (med hjertet ditt), vil det oftest bli tatt godt imot fordi vedkommende ser at du er geniunt interessert. Vi lever i et samfunn hvor de fleste barne- og ungdomsfamilier har det godt økonomisk, men vi også har alt for mange barn og ungdommer i norske skoler som ikke har noe til overs for skolestarten. De klager sjelden og nøyer seg med det lille de har av takknemlighet. De forstår hva deres foreldre ofrer og gjør aldri noe stor sak ut av det de ønsker men ikke kan få. Å vise snillhet for en klassevenn kan gjøre en stor forskjell for den som mottar.

Det siste tipset jeg har kommer nok til å få de fleste som leser å grøsse og det er å lese skolens ordensreglement. Jepp, jeg hører at noen ler mens jeg skriver. Anbefaler faktisk at alle som jobber i skolen også, gjør seg kjent igjen med skolens ordnesreglement. Her kommer mitt resonnement om hvorfor alle i skolen inkludert elever og deres foreldre skal lese seg opp på noe så "kjedelig" før skolen begynner. Det er nettopp fordi skolens ordensreglement skal inneholde hva du som elev har plikt og ansvar til i skolen og konsekvensene om du bryter skolens regler, men skolens reglement skal også inneholde hva skolen forplikter seg til. Når du vet hva alle skal gjøre, har du bidratt til at du ønsker deg en god skolestart og har bestemt selv at du vil lykkes med skolegangen. Våre lover i Norge gir rammer til vårt samfunn og gir oss beskyttelse og ansvar for hvordan vi ønsker at vi skal leve et godt liv og en trygg fremtid. Skolens ordensreglement skal ses på akkurat den samme måten. Det er alltid noen som vil stritte i mot, men de fleste ungdommer ønsker et trygt og godt skoleår.

Om du har lest gjennom mitt blogginnlegg og nikker i enighet med minst en ting jeg har skrevet, da har forberedelse til skolestart allerede begynt.

Til deg som er ungdom: (5. Trinn opp over): Gled deg til skolen. Tøm hodet for alt det gale som kan skje og fokuser på det du har kontroll over. Kom i gang med rutinen, selv om du ikke vet det nå så vil dine egne forberedelser komme deg til gode.

Til foreldre med ungdom: Slapp helt av. Det kommer til å gå bra med ungen din. Lytt og gi støtte i forberedelse til skolestarten. Ikke mas. Det ligger i vår natur å stride imot så gjør det motsatte. En postiv holdning uten å overdrive kommer man lengere med i samtale med ungdommen enn å mase dem til lydighet. 

Til læreren: Jeg har gått på skolen både i utlandet og i Norge, både i privat og offentlig skole og har sett litt av hvert. Den beste skolen jeg har gått på er den skolen hvor jeg har blitt sett. På ungdomsskolen jeg gikk på i NZ, sto læreren hver morgen og hilste på oss da vi kom inn i klasserommet. Hver skoledag hele skoleåret. Han kunne navn på oss alle. Når navnene våres skulle ropes opp fikk vi svare på vårt språk siden jeg gikk på en skole med mange ulike etnisiteter. Hele seansen tok ikke lenger enn 5 minutter, men da følte vi at vi ble sett. Læreren investerte tid i hver av oss og gjorde ikke noen forskjell. Det skal virkelig ikke mye til for felleskap og klassemiljø. En sjefete og grinete lærer har samme påvirkningsgrad som en stein. Husk at vi er mennesker vi og, og de fleste av oss vil bli behandlet på samme måte som dere voksne på skolen. Å skrike til oss og kommandere oss til lydighet har kun en funksjon nemlig å kontrollere. Tenk samarbeid, vise at du vil samarbeide - det finnes ingen barn i den norske skolen som ikke vil bli sett av deg.

Lykke til med forberedelsene og skolestarten. 

Neste blogginnlegg 13/8: Jeg hater deg! 

 

Politikk, Ungdom og Utøya

Resten av dagen gikk egentlig til å bli kjent med andre ungdommer på Utøya og følge med på diverse aktiviteter som var på programmet. De fleste viste ikke hvem jeg var selv om Jonas hadde nevnt innledningsvis i hans tale (uten å nevne meg med navn) at han viste at en etterlatt-søsken var på Utøya på sin første sommerleir. Rare meg ble utrolig glad, ikke fordi jeg ble nevnt eller at han gjorde oppmerksomme på min første sommerleir, men at han indirekte minne min søster gjennom å si at jeg var hennes "søsken". Det var egentlig den eneste gangen under hele oppholdet jeg følte at jeg var Sissi's lillesøster i den forstand av å være etterlatt-søsken. For alle andre var jeg bare Savannah og det var deilig. Jeg vet godt hva forskjellen er og for mange virker det sikkert rart at jeg skiller mellom etterlatt-søsken Savannah og ungdom-Savannah. Ungdom-Savannah er meg som trives best. Etterlatt-søsken Savannah er en rolle jeg fikk av media og helse-myndighetene fordi jeg er nettopp etterlatt-søsken. Den merkelappen fikk jeg det øyeblikket Sissi mistet livet hennes og den er både trist og innimellom god kun når jeg anerkjennes som Sissi's søster, og den rollen vil jeg ha resten av livet mitt. Jeg og Sydney er stolte av at vi er lillesøsterene til Sissi. Hun var superkul, snill, morsom og vakker. Men etterlatt-søsken forteller alle at jeg mistet en søsken - folk føler med engang synd på meg og blir instinktivt lei seg. Man kan selvsagt ikke oppføre seg annerledes, men ubevisst eller bevisst så blir jeg sett på med rare øyner. Vi har hørt og sett mye rart og veldig rar oppførsel med engang andre finner ut hvem vi etterlatte er. Misforstå meg rett, de fleste oppegående er super snille og omsorgsfulle overfor oss, men det finnes noen raringer i flokken. Skulle ønske at jeg kunne ha beskrevet det bedre men erfaringen jeg har, er som den er. Litt avsporing, men et viktig poeng for meg - å bli sett som ungdom-Savannah og lillesøster til Sissi uten å stå i skyggen av etterlatt-søsken Savannah fordi min storesøster ble drept på Utøya 22. Juli.

Da klokka begynt å nærmere seg middag, hadde jeg vært i bakken to ganger siden jeg kom på Utøya. Andre gangen var i forbindelse med generasjonsduellen. Vår gode og snille Anniken sto på scenen og klarte utmerket å gjøre rede for sitt syn om foreldrepermisjon. Som 14 åring var det dessverre ikke et tema som jeg var opptatt av, men da Mani og Masud inntok scenen, ble interessen for tema innvandring pirret. Jeg er født norsk med en etnisk norsk pappa og en norsk-new zealandsk mamma. Måten innvandrere omtales i Norge gjør meg sinna. Alt for mange ganger har jeg overhørt folk som har brukt stygge betegnelser om mamma i diskusjoner hvor hun er tydelig på hennes syn på hvordan innvandring og innvandrere er positive for fremtidige vekst i Norge. Tenk om hennes erfaring og kompetanse fra skolesystemet i New Zealand, som er kjent for å være et av verdens beste skolesystem, ikke ble brukt til noe positivt og at hun valgte å ikke dele hennes erfaring for å påvirke utviklingen av skolene i Drammen og resten av Norge. Det er forferdelig at i mitt lille land Norge finnes det så mange som lar seg rive med i kommentarfeltene på nettaviser og politikernes statusoppdateringer på facebook hvor enkelte uttaler nordmenn med innvandrebakgrunn og særlig utenlandskfødte bosatt i Norge som dyr. Under duellene mellom Mani og Masud klarte Mani å argumentere godt for hans ståsted selv om jeg synes at Masud fikk komme til ordet oftere mens Masud også viste hvorfor han jobber på Stortinget. Selv om at han ikke overbeviste meg for Arbeiderpartiets politikk synes jeg likevel at han var flink. Begge to viste deres dyktighet. Men et lite råd til Masud, finn en annet løsning enn å sette fotlenke på flyktninger som venter på å bli sendt ut av Norge. Jeg kommer aldri til å bli enige om at det skal virke mer humant enn å bo på Trandum slik det argumenteres for. Et fotlenke på barn er alt annet enn humant og vil traumatisere en hel familiegenerasjon om de skal ses utad som om de er kriminelle. De er mennesker og fotlenke er ingen smykke. Jeg skulle gjerne sett at det var utprøvd først på politikerne i partiene som synes at dette er et meget god ide. La de gå rundt i samfunnet med fotlenke på. Kanskje forslaget etterpå vil bli lagt bort slik det bør gjøres. Enig om at man må finne en løsning men hello - ikke fotlenke. Vi skal aldri finne oss i å kriminalisere mennesker som har ikke gjort noe annet galt enn å søke frihet i Norge. Om lille-Masud hadde fått på seg fotlenke som 5-åring hvordan hadde voksen-Masud sett ut?

Når jeg leser over hva jeg har skrevet, virket det sånn at det ble allerede en veldig lang dag og det var det. Etter generasjonsduellen i bakken, spurte mamma meg om jeg hadde blitt spurt om å overnatte. Spørsmålet hadde hengt i lufta hele dagen uten at vi sa noe til hverandre. Mamma hadde fått spørsmål uttalige ganger og alle var nokså spent om hun og pappa skulle si ja. Da kom sjokket og gleden samtidig. Da spurte mamma og pappa om jeg har tenkt på det. Mamma tok opp temaet først. Det var nesten litt woohoo stemning inni hodet mitt. Ja svarte jeg. Jeg har blitt spurt og tilbudt å overnatte i telt der det var ledige plass. Jeg klarte ikke å skjule smilet, men den ble borte ganske kjapt når jeg så smerten til mamma, og det gjorde virkelig vondt. Hun så meg og jeg så på henne. Samtidig skulle vi begge prøve å gjøre hverandre glade - mamma med å si at jeg kunne bli til overnatting og meg med å svare at jeg blir med dem hjem. Absurd men sånn er vi i min familie. Men min gode mamma så på pappa mens hun sa til meg at de ga meg tillatelse til å være på Utøya. Jeg skrek og klemte mamma og pappa hardt. Eneste som var viktig for henne var at hun nå trengte tid til å bearbeide at hun og pappa skal dra fra meg, og jeg tror at det var verre enn å si ja. Da bestemte de å ta båten tilbake til landssiden for å hente sekken min fra bilen og prate på tomannshånd. Mamma og pappa er oftest hverandres motvekt og sammen finner de en balanse i kompromiss i avgjørelser de tar. Også denne gangen ble de enige og sammen ga de tillatelse til å la meg overnatte. Nå skulle de forberede seg på å dra fra meg på Utøya.

Hvordan mamma og pappa følte vet jeg selvsagt om. Min tid på Utøya har vi snakket mye om i tiden etter jeg kom fra Utøya. Men selv om det sikkert er mange som lurer, deler jeg ikke den delen av historien min her. Det er mamma og pappas historie. Jeg har forsøkt å beskrive kun det jeg så og hørte og mine tanker og vurderinger underveis. Det man skal vite er at jeg har absolutt verdens beste foreldre. Deres kjærlighet for meg (og søskene mine) er ubetinget. Jeg er sikkert på at folk flest kan forstå at det var mildt sagt ingen lett avgjørelse å ta og enda verre å gå fra meg. Mange hyller min modighet og styrke for at jeg ville bli på Utøya, men jeg kunne stå opp og ta de valgene jeg tok fordi både mamma og pappa er modige og sterke mennesker. Jeg fikk oppleve utrolig mye iløpet av de to dagene jeg var på Utøya og absolutt alt gjorde sterkt inntrykk på meg. Å tørre å strekke seg langt over det man føler at vi evner til er vanskelig og enda vanskeligere for mange som har levd med så dype traumaer spredt ut over så mange år. Jeg bærer trauma etter jeg mistet søstera mi, men valgene foreldrene mine tok og opphold og utdanning i utlandet, har gjort meg bedre rustet til å velge å være på Utøya. Jeg har ikke blitt AUFer som følge av min tid på Utøya men interessen er definitivt pirret og gleder meg til å forske litt videre på de andre partiene i tillegg til å følge med AUF på hjemmebanen frem til jeg finner ut hvor jeg hører hjemme politisk og om jeg vil engasjere med politisk. Jeg er 14 år gammel og har forhåpentligvis et langt liv foran meg. Jeg fikk oppleve noe av det samme som Sissi, men jeg fikk oppleve noe Sissi aldri fikk gjort - å dra hjem til mamma og pappa slik hun skulle.

Beste minne: Når mamma og pappa kom med Thorbjørn og jeg så hvor glade de var for å se meg.

Nest best minne (må også nevnes): Å sitte opp hele natta, spille kort, prate og le med nye venner til vi ble "sparket" ut fra bibliotektet fordi den skulle stenges og dagen etter "late" som om vi ikke var stuptrøtte. Et fantastisk ungdomsminne som 14 åring.

Minst "gode" minne (bedre enn å si verste): å se mamma og pappa dra fra Utøya på Thorbjørn.

Som avslutning er det er utrolig mange mennesker jeg skal takke som bidro i stor grad til at jeg ble godt ivaretatt, hadde det super moro og følte meg trygg (meste parten av tiden). Disse er: Renate Tårnes, (Generalsekretar i AUF) som ordnet det praktiske med dagspass, og generelt alltid smilte og var i godt humør, Jørgen Frydnes (Daglig leder på Utøya) som hadde totaloversikt med alle og alt som skjedde på øya og ting og tang som skulle på plass, men alltid hadde tid til oss og passet litt ekstra på meg, Mani Hussaini (AUF leder) som viste en enorm omsorg overfor meg og særlig foreldrene mine, og som også tok seg tid til å lytte til dem fordi han så hvor viktig det var for mamma og pappa, Helle Hertzberg (Delegasjonsleder i Buskerud og AUF leder i Drammen) som passet så godt på meg, Linn som var en av de snille ungdommene jeg ble kjent med og som jeg trivdes godt i lag med. Alle de andre fine og flotte folk jeg/vi ble kjent med på Utøya og Rutkay Sabri Ilkhichi (Barndomsvenn til Sissi), som var bestandig blid og dro meg rundt for å hilse og delta i sommerleiren. Takk også til Linn Wik fra TV2 som intervjuet meg og alltid lar meg fortelle min historie, og Erik Poppe (Filmregissør) som ga meg gode råd om hvor viktig min stemme er og inspirerte meg til å fortsette å blogge. Det er så mange andre jeg gjerne skulle takke - alle som tok seg tid til meg og mine foreldre, vit at vi alltid vil være takknemlige for at dere gjorde helgen min til en minnerik opplevelse som jeg kan ta med meg videre inn i min fremtiden. 

Til mamma og pappa: Takk for at du elsker meg. Takk for at du har sett meg. Takk for at du ga meg mitt liv. Takk for at du ga meg en fremtid jeg kan se frem til. Takk for deres styrke, modighet, trygghet, og viktigste av alt deres kjærlighet for meg som får meg til å finne min egen vei i livet. Takk for at jeg kunne vise for verden at "jeg kom, jeg ble og jeg dro" hjem til deg mamma, til deg pappa og til deg Sydney.

Hvil i fred min vakre Sissi. Lillesøsteren passer alltid på deg og din arv som du ga oss.

 

Meg og min storesøster, Sissi

Her er jeg og Rutkay. Vondt i beina men alltid blid

AUF i Buskerud sammen med Masud

Her er meg og Linn

Norges kuleste filmregissør, Erik Poppe

En blid Jonas Gahr Støre som innkassert seier på fotballbanen mot AUF

På landsiden sammen med reporter, Linn Wik og fotograf, Bjørnar Verpeide fra TV2

Verdens beste mamma og pappa

Utøya - Den lille øy i Tyrifjorden

Mens jeg skrev skildring om min opplevelse på sommerleiren på Utøya, fikk jeg en melding fra en tidligere AUFer som deltok på sommerleiren sammen med min søster i 2011. I en lang melding fikk jeg en god beskrivelse om hvordan ferden var fra da Sissi dro fra Drammen til hun var på vei til Utøya. Jeg setter enormt stor pris på at vedkommende delte denne historien med meg. Jeg håper i fremtiden at flere av de ungdommene som var i lag med Sissi også vil ønske å dele flere historier med meg og min familie om hva de opplevde med Sissi de siste dagene av hennes liv. 

 

Etter jeg kom i land på Utøya

Med begge beina godt plantet på Utøya, gikk vi noen få minutter mot musikk, latter og ungdoms-snakk som vi hørte helt fra landssiden på Utøyakaia. Vi gikk forbi hovedhuset på venstresiden med fotballbanen og låven på høyresiden, intill vi sto nedenfor den bratte bakken som er blitt så kjent og hvor tusenvis av ungdommer har sittet og hørt på deres politiske ledere. De fleste av leirdeltagerene var allerede på plass i "bakken" før vi kom men det strømmet fortsatt på med andre ivrige ungdommer som skulle finne et sted på plenen for å vente på Jonas. Det var en halleluja stemning blant deltagerne og hvis man ikke hadde vært borti dette eller ligende før, kunne det lett blitt misforstått for å være en religiøs samling. Men det kan jeg absolutt garantere at det ikke var. Første tanken som slo meg var at blant disse ungdommer sitter kanskje en fremtidig statsminister av Norge. Det er ikke usannsynlig siden at Arbeiderpartiet har hatt 7 ulike statsminister som har regjert Norge siden etter andre verdens krig.

I bakken, den første person vi møtt var barndoms-kompis til min storesøster, Sissi. Etter det ble vekslet "gledes-klemmer mellom Rutkay og foreldrene min, tok Rutkay meg med han for å finne en plass til oss. Foreldrene mine forsvant fort i folkemengden. I ettertid har jeg tenkt at kanskje jeg "rev av plasteret" med å dra fra dem litt for fort. På et eller annet sted bak meg, sto dem. Jeg var trygg i tanken på at de også var på Utøya sammen med meg og at de kom til å henge litt rundt. Mamma er tross alt den mest sosiale menneske jeg kjenner - hun klarer alltid å finne noen å prate med om det ikke er pappa. Rutkay fant en plass på plenen sammen med ungdomsgruppe fra Buskerud. Innen få sekunder etter jeg hadde satt meg ned, kom en venninne fra skolen min bort til meg. Vanligvis når vi har vært på Utøya, møter vi stort sett folk som kjenner mamma og pappa. Hadde aldri trodd at her på Utøya skulle jeg finne noen jeg kjente eller noen som kjente søstera mi så godt som Rutkay.

Nå var vi klare. Først ble sang med Renate Tårnes, en innledningstale fra Mani og deretter dagens hoved gjest, Jonas Gahr Støre. Jonas skapte begistring og vekket debatt blant deltagerne som etter Jonas timelang tale gikk en etter en gikk opp på talerstolen for å stille ledelsen i Arbeiderpartiet til ansvar for deres politikk. Her var det noe jeg ikke var kjent med fra før - at ungdomspartiet også stilte krav til moderpartiet. Det var mye man var enige om, men det virket sånn at var langt flere saker på dagsorden som ungdommene var langt mer uenige om. Innleggene var godt gjennomtenkte, morsomme og presentert med stil. Uansett om en var for eller imot Aps politikk, en ting jeg var sikker på er at disse ungdommene imponerte meg stort. De var akkurat som Sissi forklarte i samtalen til mamma dagen etter hun kom på Utøya: "de har samme meninger som meg". Siste gang jeg har sett denne type talent for å tale var på min ungdomsskole i New Zealand. I likhet med AUFerne er skolebarn i NZ skolert i taler, og øver hvert år som endel av skolepensum til å tale foran klassen og/eller hele skolen som jeg fikk oppleve mer enn en gang.

Jeg må ærlig innrømme at jeg kikket ned på klokka mi og klokka på mobilen flere ganger mens vi satt i bakken. Det var super varmt å sitte i sola, og jeg kjente på at det begynte å bli veldig ubehagelig. Selv om jeg hadde på "Norske Skog" lua til pappa, og snudde den et par runder på hodet mitt, ga den null skygge i varmen. Å konsentrere om ungdommene krevde sitt, men det gikk heldigvis seg til. Etter ungdommene hadde stilt sine krav, var det Jonas sin tur å svare på påstandene og krav han og partiet ble stilt. Noen svar var enkle å gi, andre svar var mer krevende og her fikk man virkelig se "diplomat-Jonas" som egentlig ikke ga noe godt svar til de kravene han fikk. Likevel var det interessant for en glo-varm 14 åring som meg å oppleve hvordan ungdomspolitikk i praksis ser ut. Jeg begynt å skjønne mer av hva som Sissi likte med å være her - sånn så politikk ut i AUF eller gjennom et lite vindu av det de gjør, og jeg synes at det virket spennende. 

Mens jeg er innom dette tema om politikk er det viktig å presisere at jeg ikke er, som min søster heller ikke var, politisk aktiv på noe måte. Min søster skulle "utforske" om hvor hun sto politisk - det var derfor hun var på Utøya, for å finne det ut. Mamma var politisk aktiv i Arbeiderpartiet i Drammen og sto på kandidatlista i Drammen for Arbeiderparti. Før 2011 hadde pappa alltid stemt borgerlig og med unntak av kommunevalget i 2011 (hvor han stemte på mamma og Arbeiderpartiet), stemmer pappa fortsatt borgerlig. Sissi kunne like godt vært med i Unge Høyre som AUF. Ja Sissi var medlem i AUF og var på AUFs sommerleir på Utøya, men det betyr ikke at hun var aktiv i AUF slik mange har påstått og media har gitt uttrykk for siden 2011. Politikk og alle verdens problemer har alltid vært diskutert ved middagsbordet (og andre steder i huset) hjemme hos oss. Selvsagt håpet mamma at Sissi skulle velge hennes parti, men det gjorde også pappa - og slik er det fortsatt hjemme hos oss. Som jeg har nevnt i et tidligere innlegg, slik fungerer "demokrati i praksis" i min familie - at vi skal få lov til å delta i diskusjoner og bestemme selv uavhengig av våre foreldre.

Etter alle talene var ferdig, spratt alle ungdommene opp og gikk hver sin vei. Noen gikk rett til lunsj mens andre skulle gjøre seg klare til "aksjon" i leiren. Siden Rutkay tilhørte Buskerud, fulgte jeg med han til Buskerud leiren - samme leir der Sissi tilbrakte sine siste dager. Samme sted hvor hun ringte mamma den forferdelige kvelden. Der hadde jeg vært mange ganger før. På vei til Buskerud leiren, gikk vi forbi vaffelteltet og Hegnhuset hvor "kafebygget" er bygget inn, og så mange unge uskyldige mistet livet 22. Juli. Rett foran oss på plenen var det satt opp telt overalt. Sånn har jeg aldri sett dette området før. Ja jeg har vært på Utøya mange ganger men ikke mens det så sånn ut. Det var rart å se - her var det liv. Sterke følelser av tristhet og savn har jeg kjent på, men det føltes annerledes nå. Jeg var fortsatt trist inni meg, og savnet av Sissi er fortsatt like sterkt og vil aldri bli borte - nå kjente jeg på at det føltes litt spennende å gå i samme spor som Sissi. Mer enn et tusen ungdommer fra over hele Norge var samlet her og i denne teltleieren bodde de. Gjennom teltleieren gikk vi opp til der hvor Rutkay og Buskerud leir var godt plassert - den beste teltplassen på hele Utøya. Her bodde søstera mi de siste 4 dager av hennes liv. For meg var dette den aller viktigste delen av min tid på Utøya - å oppleve nøyaktig det som var Sissi's Utøya opplevelse. Jeg vet lite om hvordan den tiden så ut for Sissi med unntak av det som mamma fikk vite fra Sissi i deres telefonsamtaler, men jeg kan forestille meg hvordan ungdom-Sissi hadde det.

I leiren ble jeg presentert for alle i ungdomsgruppen. Nesten med gang begynte de å forberede til at Jonas skulle komme en tur hit til Buskerudleiren for å få med seg "aksjonen". Jeg skjønte ikke hva det betydde. Jeg fikk et skjerf, og et skilt ble tatt fram som alle ungdommene stilte seg bak. Jeg fikk øye på foreldrene mine som gikk entourage med en gruppe av voksne. Var koselig å se dem og vite at de var fortsatt på laget. Det morsomme med foreldrene mine var at de gjorde et godt forsøk på å ikke se «kleine» ut. De skulle prøve å blande seg i bakgrunnen slik at jeg kunne få løpe meg "vill" men de mislyktes i forsøket med å være usynlig. Pappa hadde på seg en turkis skjorte og han klarte jeg fort å plukke ut i folkemengden. Som oftest sto mamma rett ved siden av han. Jeg lo til meg selv hver gang mine søte og gode mamma og pappa sa "vi skal prøve å ikke bli dine kleine foreldre", men slik ble det uansett hva de gjorde. Etter noen minutter, så vi at Jonas, Mani og Ina var på vei mot både oss og en annen ungdomsgruppe som også skulle gjøre aksjon. Det ble heiarop fra den andre leiren, og vi alle fikk beskjed om hvordan vi skulle opptre da Jonas endelig kom til oss. Det hele gikk kjempe fort og det var morsom å være med på å medvirke politikk på denne måten.

Etter vi var ferdig forsvant foreldrene mine igjen og da ble det tid til litt skravling og prat med ungdomsgruppen. Det var ikke et eneste øyeblikk som jeg var alene. Delegasjonsleder, Helle (som også er søsteren til min tidligere skolevenninne Linn), "passet" på meg nesten hele tiden sammen med Rutkay, når jeg ikke var sammen med Linn eller foreldrene mine. Ganske tidlig under oppholdet på Utøya fikk jeg spørsmål om jeg skulle overnatte. Siden at jeg kun var på dagsbesøk, viste jeg at det var egentlig ikke aktuelt. Jeg var på sommerleir på Utøya og for meg var det egentlig nok. Jeg hadde ikke lyst å gå enda en runde med foreldrene mine - ikke fordi jeg var redd for å ta diskusjonen med dem, men det er vel grenser på hvor mye jeg skal utfordre deres tålmodighet. Mine foreldre er super sterke mennesker og jeg er uendelig stolt over hva de klarer og har klart. At jeg sto på Utøya på sommerleir i seg selv var meget stort og mer enn jeg kunne ha forventet. Jeg følte meg heldig at jeg har deres ubetingede støtte og kjærlighet. Men nok var nok. Strikken skulle ikke dras lenger enn nødvendig. Å såre dem vil jeg aldri gjøre. Jeg valgte å ikke ta den diskusjonen med mamma og pappa selv om at det hørtes veldig spennende å være her på kvelden.

Følg med på siste delen av mine opplevelser på Utøya. Neste blogginnlegg: Politikk, ungdom og Utøya

Siste blogginnlegg om hva jeg opplevd på AUFs sommerleir blir akkurat lik inndeling av "Twilight" filmene hvor siste filmen ble delt i to. Mange tanker å dele. Dette blogginnlegg er endel av to innlegg som jeg har tidligere blitt publisert og som må ses i sammenheng.

AUF i bakken. Et sted i midten sitter jeg.

I varmen, "Alle er med"

Her er jeg og Rutkay mens vi ventet på Jonas

Teltplassen på Utøya som jeg har hørt om men aldri opplevd slik før

Pappa som forsøkte å blande seg inn med ungdommene.

Her søkte han litt skygge i varmen.

"Aksjon" i Buskerud leir da Jonas kom for å bli "overtalt til fornuft".

Mani (avtroppende AUF leder) og Ina (påtroppende AUF leder)

Her er jeg og Anniken i bakken med årets AUF leirdetagere i bakgrunn.

Dette selfie-bilde er tatt av Anniken.

 

I am

I am black, I am brown

I am white, I am pink

I am yellow, I am gray

Does my colour repulse you?

 

I am a girl, I am a boy

I am a women, I am a man

I am a female, I am a male

Does my sex disgust you?

 

I am God, I am Buddha

I am Allah, I am Jehovah

I am Brahma, I am Kami

Does my religion anger you?

 

I am my thoughts, I am my dreams

I am my voice, I am my words

I am my opinion, I am my speech

Does what I say irritate you?

 

You are a racist, you are hateful

You are a bigot, you are prejudice

You are a fascist, you are intolerant

You are the present, you are the past

 

I am freedom

I am choice

I am democracy

I am the future

I am

 

Empowerment Poem by Savannah Svebakk-Bøhn (14 yr)

 

I miss you

I see you in the dark

I see you in the light

You're nowhere

 

I feel your smile

I feel your warmth

You're everywhere

 

I can hear your laugh

I can hear your voice

You're here

 

I cannot hear you

I cannot feel you

I cannot see you

I miss you, but I can still see you.

 

Poem By Savannah Svebakk-Bøhn (14 yr)

 

In memory of my beautiful sister, Sharidyn (14 yr) who I miss everyday

På vei til Utøya

På torsdag kveld ble det bekreftet at jeg skulle på AUFs sommerleir på Utøya. For at jeg kunne dra på sommerleir, gikk jeg inn i et kompromiss med foreldrene mine - jeg kunne dra på sommerleir, men kun hvis jeg hadde med meg pappa og at jeg var der på en slags "dagstur". Mamma fikk ordnet det praktiske sammen med daglig leder i Utøya AS, Jørgen Frydnes og generalsekretar i AUF, Renate Tårnes. Uten disse to som la tilrette for at jeg kunne delta som "gjest", hadde det ikke gått siden sommerleiren startet på onsdag.

Pappa tok fri fra jobben, lillesøsteren skulle bli passet på av besteforeldre våres og alt som jeg trodde jeg trengte for en dagstur på leiren ble pakket ned i sekken. Jeg husket rådet som Sissi hadde skrevet ned i dagboka hennes rett før hun reiste til Utøya, råd hun fikk fra tidligere AUFer og varaordfører i Drammen, Eivind Knudsen: "ikke ta med koffert". Da skulle jeg høre på min storesøster fordi hun tok sjelden feil.

Nå at jeg nå sitter å skriver om hva jeg har opplevd på sommerleiren på Utøya, er det kjempe viktig for meg å gjør oppmerksom på at det var aldri var i planene at jeg skulle være på sommerleir til overnatting. De siste 7 årene av mitt unge liv, har jeg vært på Utøya i forbindelse med ulike markeringer knyttet til 22. Juli. Jeg har vært på Utøya ca. 10-12 ganger og har hatt en helt annen relasjon til Utøya enn den nye generasjon av AUF ungdommer. Ingen i min familie hadde vært på Utøya før Sissi og for foreldrene mine, var Utøya kun stedet der Sissi ble drept. For oss var Utøya et vondt sted å være. Kulturelt for mamma var det også viktig å ivareta historien og respektere at Utøya var åstedet for den verste massakeren som har skjedd i Norge siden andre verdens krig. 

For foreldrene mine var det først og fremst viktig og ivareta meg og min lillesøster - etablere og opprettholde en hverdag som ga oss en følelse av "normal" midt i det absurde. Tenk hvor vanskelig det måtte har vært? En liten baby, en 7-åring (meg) og et medie-sirkus om 22. Juli som varte i årevis. Foreldrene mine mener selv at de følte at de ikke hadde peiling på om det de gjorde med oss var riktig. Det er først mange år etter at måten jeg og Sydney ble ivaretatt av mamma og pappa utvilsomt var riktig. Mamma handlet på instinkt og lyttet til hennes kulturelt oppvekst, selv når mamma sto i mot gjenreising av Utøya og ble oppfattet som upopulær av mange. Men hadde man tatt seg tid til å høre hvorfor mamma tok de valgene den gangen, så hadde man skjønt at hun aldri var imot gjenreising slik mange tror. Min fremtidsrettede og innsiktsfulle mamma kjempet for å få tid - tid til å sørge i ro og fred, tid til å finne ut hvordan fremtiden uten Sissi skulle se ut, og tid til å gi meg og Sydney den hverdagen som Sissi hadde. Mamma kjempet for oss - for meg, for Sydney, for pappa og for henne selv og det er jeg glad for at hun gjorde. Utøya er i dag er blitt et fantastisk sted. Utøya er fortsatt stedet hvor 69 uskyldige mennesker ble drept, men på grunn av konferansesenteret og "Hegnhuset", er Utøya også blitt et sted for refleksjon om de grusomme handlinger 22. Juli i tillegg til det AUF ønsket - et politisk verksted for å lære om demokrati for kommende generasjoner av ungdommer. Kompromiss er et fantastisk ord ikke sant? Her har jeg gitt en veldig sammenlagt versjon av hvorfor jeg tror at det ble sånn og slik, men jeg vet at de siste årene var veldig mye mer komplisert enn jeg har skrevet. Mamma ble utsatt for trusler, hatfulle retorikk og karakteristikker som ikke hører hjemme noe sted. Ingen skal noen gang måtte oppleve slikt, men istedenfor for å ta til motmele, ga hun seg ikke. Jeg skammer meg for det mamma har blitt utsatt for og er sinna for at folk tok seg til rette og overførte deres bitterhet til den flotteste og verdens modigste kvinne i mitt liv. Men jeg er stolt over at hun er min, Sydneys og Sissi's mamma og måten hun har taklet alt. Mange sier at jeg går i Sissi sine fotspor og det er delvis sant, men sannheten er at jeg og Sissi har gått i mammas fotspor hele tiden. Jeg håper en dag i fremtiden at mamma velger å gi ut boka hennes, jeg er sikker på at det hadde blitt en bestselger, spesielt hvis mamma tok med seg "alt".

Med dette som bakteppe, ønsket jeg å dra på sommerleir for oppleve det siste Sissi fikk oppleve de siste dagene før hun døde og også for å gjøre noe som Sissi aldri fikk gjort, nemlig "å gå fra Utøya". Jeg har "tyvlyttet" og blitt fortalt litt av hva Sissi gjorde fra når hun dro til Utøya tirsdag den 19. Juli til hun mistet livet fredag den 22. Juli, men fokuset har forståelig nok vært om det grusomme, og det var nettopp av den grunn at fokuset i vår familie skiftet til å "leve". Et ordtak som har vært viktig og har blitt et slags mantra for oss er: "vi skal finne veien frem, vi skal leve men aldri glemme". Å bli fortalt litt om hva Sissi gjorde de siste dagene er ikke det samme som å høre det fra Sissi eller oppleve det selv. Vi vet at Sissi stortrivdes på Utøya og at de siste dagene av hennes liv var morsomme, men vi vet lite om hva hun faktisk gjorde. Jeg har hatt mange spørsmål som har vært ubesvarte i mange år. Nå tenkte jeg at jeg skulle lete etter svaret selv. Her var faktisk noe mine foreldre ikke kunne besvare for meg.

Seint torsdag rakk mamma hjem fra en reise men tidsnok for å følge med meg og pappa til Utøya. Mamma hadde virkelig ikke lyst å dra, men hun og pappa nok en gang satt til side det de følte, og forberedte seg for dagsturen til Utøya. I bakhodet tenkte mamma sitt og pakket en overnattingsbag til meg. For hun var overbevist om at det ikke var usannsynlig at jeg kom til å ønske og overnatte. Hun håpet på at det ikke kom til å skje men om min opplevelse kommer til å bli lik Sissi's siste dager, var hun ganske sikker på at jeg kom til å be om tillatelse, og det hadde hun helt rett i.

Fredag morgen sto vi tidlig opp. Vanligvis er vi skikkelig pratsomme og har alltid masse å skravle om uansett om vi for 10-12 timer siden satt og pratet med hverandre sist, men det var lite som ble sagt oss imellom. I bilen, spilte mamma musikk, sikkert for å få roe nervene men tankene mine var et annet sted. Denne turen har vi gjort mange ganger, hvorfor skulle denne bilturen være annerledes? 40 minutter etter vi dro hjemmefra, var vi framme på parkeringsplassen ved Utøyakaia. Det første synet som møtte oss var en politibil på den ene siden og et slags registeringstelt på den andre siden med to ivrige og blide ungdommer som sto under teltet og skulle sjekke hvorfor vi var her. På pappa sin side av bilen sto en ung mann som ville vite hvem vi var. Pappa viste ikke hva han skulle si og mamma lente seg mot pappa og sa bare etterlatt! Jepp det forklarte det meste. Mamma gikk ut av bilen, og forklarte hvem vi var og hvorfor vi skulle over til Utøya. Mens de sjekket om vi sto på deres lister, fikk mamma øye på en tidligere statsråd hun kjente. Hun var virkelig glad for å se han igjen. Mens pappa parkerte bilen, og mamma skravet videre som hun gjør, gikk jeg til en benk ved vannkanten og spilte inn en liten video. En spontant handling. Jeg gjorde det egentlig for min egen del for å si at her er jeg, men i bakhodet, tenkte jeg også på at kanskje de jeg er glad i også hadde lyst å vite at nå sto jeg på landssiden akkurat som Sissi og tusenvis av andre ungdommer som har stått på samme sted før meg. Jeg var like spent. Er det slik Sissi også følte det? Forskjellen var at Sissi var hele tiden i tankene mine mens jeg sto der.

Etterhvert fikk vi på oss et armbånd som viste at vi var på "dagsbesøk". Hvis du var leirdeltager, fikk man et ukespass i form av en annen type armbånd. Jeg ble senere forklart av Auf lederen, Mani Hussaini at leirdeltager armbåndet kun var forbeholdt VIPer (Very Important Person) og bekrev hver av deltagerne som VIPer, og ja jeg følte meg nettopp som VIP takket være snille og fantastiske mennesker som Mani. Mens vi ventet, var "Thorbjørn" på vei mot oss fra Utøya. På parkeringsplassen på Utøyakaia var det fullt av aktivitet. Tidligere statsråder og en av dagens viktigste gjester, Arbeiderparti leder, Jonas Gahr Støre hadde ankommet Utøyakaia. Han fikk øye på mamma, og gikk bort til henne for å hilsen. Etter en klem til mamma og meg, og en mannlig håndhilsen til pappa, forklarte mamma Jonas hvorfor jeg skulle på Utøya. Mange ord ble vekslet oss i mellom, men jeg ble ordentlig rørt av at Jonas tok seg tid til å prate med meg for å finne ut hvorfor jeg ønsket meg til Utøya akkurat den dagen. De få minuttene vi sto og pratet, hadde Thorbjørn nådd Utøyakaia og ombord var Mani sammen med andre AUFere. AUF delegasjon skulle ta imot dagens gjester og oss. I bakgrunnen så vi på mens de formelle hilsninger ble vekslet og NRK fanget hele seansen de imellom. Jeg ble nygjerrig og fulgte nøye med. Hvert eneste øyeblikk skulle foreviges på opptak av NRK, sikkert fordi man aldri vet om slike øyeblikk vil vises igjen i fremtiden. For mange som ser Mani Hussaini på TV eller leser om han og AUFs politikk i aviser, kan han oppfattes som de fleste "politiske kjendiser" som er på "barrikadene", men i virkeligheten kjenner vi han som en meget snill, omtenksom og omsorgsfull mann. Med engang han så oss, kom han bort og klemte oss alle akkurat som han alltid har gjort. Smilet hans minner meg om Sissi - den ektefølte gleden og at vi var velkomne i hans liv. Mamma beskriver Mani som en brobygger for fred og hun legger ikke skjul på hvor leit hun synes det er at han tar en pause fra politikk. Men viktigere enn den toppleder jobben han har, er familien hans og hans vesle datter som Mani er så utrolig stolt av å fortelle om. En så utrolig godt menneske som Mani skal man lete lenge etter. 

Nå alle hadde kommet ombord Thorbjørn, ble skuta satt i retning Utøya. Den korte tiden ga ikke mye tid til å tenke, men jeg tenkte på Sissi's første og siste ferd til Utøya, og forsøkte å glede meg til å gå av på Utøya slik hun gjorde det. Men jeg klarte ikke å glede meg. De siste minuttene før vi nådde land, var jeg trist inni meg. Med et tomrom og et knust hjerte lengtet jeg etter min storesøster. I det øyeblikket var Sissi den personen jeg ønsket ved min side. Bak Jonas og Mani gikk jeg, mamma og pappa sammen av Thorbjørn. Foran oss løpte NRK for å forevige avstigningen. Ble veldig glad for at jeg ikke skjønte før lenge etterpå over hvor mye opptak som egentlig ble gjort. Ingen andre enn meg, mamma og pappa (og de i ledelsen i AUF og Utøya AS) viste at jeg skulle komme idag. Min tid på Utøya var min historie og jeg ville gjøre det på min måte sammen med mine foreldre uten fortolkninger av hvor riktig eller galt min avgjørelse ble for alle andre. De som er glad i meg og virkelig ønsker meg alt godt i livet vil støtte meg uansett om de er enige i mitt valg. Jeg vet hvem de er både i min egen familie og blant mine og våre venner fordi de har alltid støttet oss akkurat som vi alltid har støttet dem - uten betingelser og disse har aldri vært redde for å vise utad deres evige støtte for meg og min familie. Nå var det min tur til å finne ut hvordan Sissi's siste dager på Utøya kunne ha sett ut. Vil min opplevelse være nokså annerledes?

Følg med fortsettelsen. Neste blogginnlegg: Etter jeg kom i land på Utøya

Her er Thorbjørn - kanskje en av verdens mest omtalte båter

Utsikten fra ombord Thorbjørn sett mot retning Storøya.

En annerledes reise til Utøya som leir deltager og ikke bare som "etterlatt-søsken"